The Economist har en interessant artikkel om utviklingstrekk i den internasjonale bloggosfæren. Med utgangspunkt i en undersøkelse gjennomført i Indonesia, som hadde en livlig bloggosfære men som nå preges av “a vast field of  dead blogs”, skriver tidsskriftet om at veksten i antall blogger stagnerer:

Earlier in the decade, rates of growth for both the numbers of blogs and those visiting them approached the vertical. Now traffic to two of the most popular blog-hosting sites, Blogger and WordPress, is stagnating, according to Nielsen, a media-research firm. By contrast, Facebook’s traffic grew by 66% last year and Twitter’s by 47%. Growth in advertisements is slowing, too.

Dette fikk meg selvsagt til å fundere over min egen bloggvirksomhet i et fremtidsperspektiv. Er det håp for genren, eller er den dømt til å gå samme vei som BBSene, USENET og IRC? Per idag er det for tidlig å dødsdømme den norske bloggosfæren. Selv om jeg merker meg at det er blitt mindre aktivitet i endel av de norske bloggene jeg leser fast, viser jo “rosabloggere” som Voe og Ida Wulff hvordan bloggen er og blir et av de beste midlene til å dyrke sin egenart på nettet. Er det noe en generasjon av kommende eksibisjonister er opptatt av, så er det nettopp egenart. Fritt Ords nylig utlyste bloggstipend ser jeg også på som en indikator i samme retning.

Kilde: Flickr (cc)

Når det er sagt, er det åpenbart at Facebook og Twitter kommer til å stjele markedsandeler fra deler av den konvensjonelle bloggosfæren. Vi har bare 24 timer i døgnet, vekstraten er astronomisk, FaceTwitter er skreddersydd for kjapp publisering og har et synergistisk forhold til smarttelefoner som det store mangfoldet av bloggsystemer ikke kan matche (det finnes et hav av apps, og mange leverandører preinstallerer slik funksjonalitet). Det er all mulig grunn til å tro at disse systemene, eller noen som ligner på dem, vil øke i betydning på nettet i lang tid framover.
Tendensen preger også min nettbruk. Jeg er klar over at Facebook ikke bare har revitalisert mange personlige dagboksblogger, men også har lokket tusener av mennesker til å (mikro)blogge som ellers aldri ville ha gjort det. Tross dette har jeg aldri klart å bli veldig glad i Facebook, men er der jo flere ganger ukentlig og sjekker oppdateringer på venner, kolleger og – ikke minst, gitt min alder – gamle klassekamerater. Twitter er det annerledes med. Her har jeg i lange perioder vært så hekta at det har gått på bekostning av blogging og blogglesing.
Det er så mye lettere å slenge ut en peker i en tweet enn å blogge den, at Twitter i praksis har drept kortpostingene i denne bloggen. Dermed bidrar jeg til en trend som nevnes i Economist-artikkelen: bloggpostinger blir stadig lengre. Nei, jeg syns i grunnen ikke det er en udelt bra ting. Det gjør denne bloggen tørrere enn den var før, og fører til at jeg publiserer godbiter i et nettsamfunn med mange begrensninger og ulemper.
Twitters brukergrunnlag er smalt, systemet er lukket og ustabilt så det holder, og samtalene har en tendens til å bli veldig interne og preget av farsotter drevet av “retweets”. At farsottene de siste ukene har handlet om EuroSong, prinsessebryllupet i Sverige og fotball-VM har ikke akkurat gjort saken bedre. Jeg har også merket meg at endel bloggere og twitrere jeg har respekt for, som Paul Chaffey og Espen Andersen, ser ut til å prioritere blogging og annen lengre nettskriving fremfor twitring.
Årsaken kan meget vel være den pragmatiske som nevnes til slutt i Economist-artikkelen: den klassiske bloggen er fremdeles liv laga når den fokuserer på spesifikke fag eller emner. De to ovennevnte er typiske fagbloggere, og det forsøker jeg også å være mye av tiden. Jeg vet jo egentlig at bivirkningene av nettskrivingen, som er blitt så viktige for inntektsgrunnlaget mitt, nesten utelukkende stammer fra blogging. Når jeg evner å nå ut med et budskap (i den grad at jeg nylig fikk vite at Apple Norge regner meg som en motstander det er verdt å merke seg), er gjerne denne bloggen utgangspunktet.
Med andre ord: selv om vi sannsynligvis vil se (langt) færre blogger av den typen du leser nå i fremtiden, vil de finnes, og de vil fortsatt spille en viktig rolle på spesifikke områder. Det rasjonelle valget burde dermed være enkelt, og i lengden vil rasjonalitet måtte triumfere over lettvinthet for en som ønsker å kalle seg for profesjonell nettskribent. Regn derfor med flere, kortere og mer mangfoldige postinger i denne bloggen til høsten. 🙂