Jeg har skrevet og snakket mye om mulighetene for å reise til Mars, og har ikke lagt skjul på min begeistring for Elon Musk og SpaceX‘ engasjement i saken. Musk har lenge snakket om at hans ambisjon er å gjøre oss til en “space-faring civilization” og “a multi-planet species”, og i går fikk han sjansen til å gå i større detalj. I et timelangt foredrag gikk han gjennom hovedtrekkene i sin plan for å kolonisere Mars og resten av solsystemet.

Technology doesn’t automatically improve. It only improves if a lot of really strong engineering talent is applied to the problem that it improves. There are many examples in history where a civilization has reached a certain technology level and then fallen below that.

Etter å ha gått gjennom de praktiske utfordringene knyttet til kolonisering av rommet (og argumentert godt for å hoppe over Månen), kommer Musk til selve kjernen i argumentet, som er at kolonisering av Mars bare blir mulig om kostnadene ved å reise dit reduseres med mer enn fire størrelsesordener – fra rundt 10 milliarder dollar Apollo-astronaut til rundt 200 000 dollar. Musk tror dette er mulig med følgende strategi:

  • Full gjenbrukbarhet av rakettsystemet
  • Påfyll av drivstoff i lav jordbane
  • Drivstoffproduksjon på Mars
  • Velge riktig drivstoff

Gjenbrukbarheten er noe selskapet arbeider med akkurat nå, og langt på vei har demonstrert muligheten av. SpaceX har gjennomført en rekke vellykkede landinger med det gjenbrukbare førstetrinnet til bæreraketten Falcon 9, og det burde ikke være noe i veien for å skalere opp denne teknologien til bæreraketter som er store nok til å frakte mennesker til Mars. Og vi snakker virkelig store raketter: mer enn tre ganger løftekapasiteten til Saturn V, måneraketten som fremdeles er den kraftigste som har lettet fra Jorda til nå.
screenshot-2016-09-28-at-14-03-06
Det betyr at opptil hundre passasjerer og hundrevis av tonn med nyttelast kan fraktes til Mars med én rakett, langt hinsides noe annet Marsferd-konsept jeg har sett før. SpaceX utvikler en ny og svært effektiv rakettmotor, Raptor, som de mener vil kunne gi reisetider til Mars på ned mot 80 dager når planetene står optimalt i forhold til hverandre. Det gir mange gevinster. Jo kortere tid man tilbringer i vektløshet og utsatt for kosmisk stråling og solutbrudd, desto bedre.
screenshot-2016-09-28-at-14-11-16
Påfyll av drivstoff i jordbane har også vært demonstrert i praksis, og måten Musk ser for seg at det gjøres på er ganske innovativ. Romskipet med Mars-astronautene skytes opp med tomme drivstofftanker, og går i ventebane rundt Jorda mens førstetrinnet returnerer til Jorda. Så skytes det opp på nytt med drivstoffet til Mars-ferden ombord, og overfører det til Mars-romskipet. Slik kan kostnadene kuttes med en faktor fem, mener Musk.
Mars-entusiaster som Robert Zubrin har lenge påpekt at det er mulig å lage drivstoff til raketter av vann og karbondioksid, som det finnes rikelig av på Mars. Ved å produsere drivstoffet til Jord-returen på Mars, reduseres kostnadene kraftig. I det hele tatt: Alt man slipper å fraktes opp fra Jorda og hele den lange veien til Mars, gir massive kostnadsbesparelser.
screenshot-2016-09-28-at-13-49-32
Å velge riktig brennstoff er også avgjørende. Diagrammet over viser hvorfor Musk og SpaceX er kommet til at metan er det beste drivstoffet (oksygen er den andre komponenten i alle eksemplene, fordi det ikke er oksygen i rommet). Metan og oksygen kan produseres på Mars etter kjente kjemiske prinsipper, egner seg godt for store romskip, er billig og relativt stabilt og trygt.
Med disse fire prinsippene spikret presenterer Musk så det interplanetariske transportsystemet:
screenshot-2016-09-28-at-13-53-05
Musk mener at modellen over gjør det mulig å transportere en million mennesker til Mars innen 100 år, til kostnader som er overkommelige for storparten av middelklassen i det rike nord (selg huset ditt, så har du råd til å emigrere). Men han mener også at fleksibiliteten åpner for nye muligheter. For eksempel kan bæreraketten frakte mer enn 300 tonn gods eller hundrevis av passasjerer til et hvilket som helst sted på Jorda på 25 – 45 minutter. Det er ikke vanskelig å se for seg militære bruksområder for dette.
screenshot-2016-09-28-at-15-03-47
Har man først kommet seg til Mars, koster det lite energimessig sett å fly videre ut i Solsystemet. Derfor ser Musk for seg at dette kan bli starten på en storstilt kolonisering av alle beboelige legemer. Råstoffet til brennstoff og oksygen finnes på måner i bane rundt alle de ytre planetene og Pluto, og det er fullt mulig å opprette robotiserte brennstoffdepoter som vil gjøre det mulig å “planethoppe” eller “månehoppe” til en hvilken som helst klode i bane rundt Sola.
Det vi med andre ord har fått presentert er den første virkelig gjennomtenkte, og komplette planen for kolonisering av Mars og resten av Solsystemet (foredraget inneholder langt flere tekniske detaljer enn jeg har hatt plass til her, anbefaler å se det). Spørsmålet blir hvor realistisk forslaget er. Rent teknisk tror jeg ikke at det kan herske stor tvil: Dette lar seg gjøre. Det er intet i Musks foredrag som ligger utenfor det vi rent teknisk kan få til idag.
Som så ofte før i teknologihistorien er ligger utfordringene på det menneskelige planet. For det første må dette finansieres. Og selv om kostnadene kuttes drastisk sammenlignet med konvensjonell romfart, er det fremdeles milliarder av dollar som må investeres i den nye bæreraketten og det interplanetariske romskipet. All erfaring tilsier at den endelige prislappen på slik teknologi blir betydelig høyere enn de første optimistiske anslagene.
Elon Musk påpeker selv hvor viktig NASA er som partner. Og her vil han støte på problemer. NASA har sitt eget Mars-prosjekt på gang, og NASAs direktør ga nylig uttrykk for at han ikke var særlig begeistret for private planer om kjemperaketter som ville konkurrere direkte med NASAs eget Space Launch System. Nå vil mange (jeg inklusive) mene at NASA har liten troverdighet i spørsmål som angår bemannet utforskning av Mars, men det er nå de som er nøkkelen til offentlig romfartsstøtte i USA. Og USA er fremdeles størst på dette feltet.
Den andre store utfordringen vil bli sosial. Musk har gitt uttrykk for at han ikke tror Mars kan koloniseres uten at det koster liv. Basert på det som ble presentert, må vi anta at vi før eller siden vil oppleve at hundre eller flere liv går tapt i én romulykke. Vil et samfunn med aversjon mot risiko tolerere det? Veien fra global nerdehelt til kynisk kapitalistskurk som gladelig ofrer liv på profittens alter er kort i de virale medienes tidsalder, for å si det slik.
screenshot-2016-09-28-at-14-53-26
Elon Musk har spent buen høyt. Han sier i foredraget sitt at planen er å sende et romskip til Mars hver gang planetene er plassert nær hverandre, det vil si ca annethvert år fra 2018. Den store bæreraketten skal utvikles og testes frem mot 2025, og deretter er planen at det skal sendes folk regelmessig til Mars. Nei, jeg tror ikke dette tidsskjemaet vil holde. Men når det er sagt er jeg likevel mer optimistisk enn på lenge.
For igjen: Dette er virkelig den første gjennomførbare planen for kolonisering av rommet som hittil er lansert. Fra nå av kan vi som mener at menneskeheten bør bli multiplanetarisk peke på Musk-planen og si: Det er et spørsmål om vilje og penger, ikke teknologi. Og ingen kan betvile mannens personlige engasjement i saken:
 

The main reason I am personally accumulating assets is in order to fund this. I really don’t have any other motivation for accumulating assets except to be able to make the biggest contribution I can to making life multiplanetary.