Forleden lørdag var jeg gjest i NRKs «Lindmo», og snakket blant annet om vektprosjektet jeg har blogget om en tid her. Medieoppmerksomheten rundt prosjektet mitt startet i sommer, da Dagens Næringsliv kontaktet meg i forbindelse med en bloggposting de hadde lest, lurte på om jeg ville kommentere en artikkel de jobbet med og etterhvert kom til at trenings- og kostholdsopplegget mitt burde være hovedsaken.
lindmo_04-11-16027

Foto: Julia Marie Naglestad

I forkant av deltakelse på show av «Lindmo»-kaliber er det alltid grundige forberedelser, blant annet i form av samtaler med researchere. Og i den forbindelse understreket jeg gang på gang at jeg ville bruke ordet «vektkontroll» og ikke «slanking» i samtalen. Ikke fordi jeg oppfatter slanking som et mindre interessant tema, men fordi jeg mener vi allerede fokuserer nok på (vellykte) slankekurer som det er.
Misforstå meg rett: Slanking er kjempeviktig så lenge man slanker seg. Men mesteparten av livet kan jo ikke (og skal ikke!) være en slankekur. Målet for enhver slanker er å «flate ut», nå en vekt man kan trives med og så holde den. Og det er her vektkontroll kommer inn. Langt de fleste slankere (80%-90%) ender opp med å gå opp igjen, mange til et nivå høyere enn før slankekuren.
Kort og enkelt sagt er det MYE vanskeligere å holde vekten enn å gå ned. Derfor mitt fokus på vektkontroll. Det er dette som er det endelige målet for overvektige som vil ned, det er denne tilstanden de fleste av oss overvektige håper på å tilbringe resten av livet i, og så er det dette som viser seg å være nesten umulig for de fleste av oss.
Å være så offentlig med mitt vektprosjekt har den hyggelige bivirkningen at jeg får mange komplimenter fra kjente og ukjente, og det setter jeg selvsagt stor pris på. Men samtidig er jeg heldig nok til å ha mange mennesker i livet mitt som har oppmuntret meg hele veien, så det er et behov som er grundig dekket. 🙂 Jeg gikk ut med dette for å sette søkelys på problemet vektkontroll, som fortjener oppmerksomhet i offentligheten.
Ja, for er det noe som har slått meg etter at jeg begynte å gjøre research på temaet, er det at jeg absolutt ikke var alene i min uvitenhet. Tvert imot: Svært få jeg har møtt som ikke jobber innen feltet kosthold og ernæring, er klar over hvor lave odds man har for å lykkes med en slankekur. Eller hvor mange bi- og skadevirkninger slanking kan føre med seg.
Dette skyldes ikke bare manglende forskningsformidling. Kosthold og ernæring er et komplekst felt der det stadig dukker opp nye, tildels motstridende forskningsresultater (en nylig publisert studie viste f.eks. at aktivitetsmålere likevel ikke bidrar til vektreduksjon). Og om man blir forvirret av villniset av ulike slankestrategier, er situasjonen for vektkontroll enda mer uoversiktlig.
Dette er alvorlig. Ytterst sett handler det jo om hvordan vi som samfunn angriper problemet med økende fedme. Så lenge vi ikke har knekket vektkontroll-koden, blir resultatet fort at tiltakene som settes inn (opp til og inklusive slankeoperasjoner) bare bidrar til jojo-slanking.
Jeg er optimist av natur og tror det finnes løsninger på vektkontroll-problemet, både for meg personlig og for samfunnet som helhet. Men da må vi først anerkjenne at problemet er reellt, at det ikke er unntaket men faktisk er normen.