I Isaac Asmovs The Caves of Steel (en kriminalroman lagt til en fremtid hvor alle bor i underjordiske kjempebyer) forflytter folk på lynkjappe rullefortau. Asimov gjør et poeng av at man ikke kan gå rett på de raskeste fortauene, men må gå via rullebånd med lavere hastighet. I Paris-metroen prøver man nå ut et rullefortau som minner sterkt om det Asimov skildrer.
På le trottoir roulant rapide fraktes folk like raskt som med en gjennomsnittlig buss i Paris sentrum, og passasjerene stiger på via et langsommere bånd. Det eneste som mangler er at ungdom i Paris begynner å gjøre som i Asimovs roman, dvs lager seg en lek hvor hensikten er å hoppe raskest mulig fra rullefortau til rullefortau uten å falle. Vi skal nok ikke vente lenge på at det skjer… 🙂
The Caves of Steel og oppfølgeren The Naked Sun er forøvrig utmerket sommerlektyre. Detektivparet Elijah Baley og R. Daneel Olivaw er temmelig enestående i litteraturen, og det er og blir et mysterium for meg at bøkene aldri er blitt filmatisert. For øyeblikket ligger bøkene pakket ned i en kasse i kjelleren (byggingen av en skreddersydd bokhylle tar lenger tid enn beregnet), så det blir til at jeg leser Ben Bova, Ken Follett og J.K. Rowling isteden.
04/07/2003 at 09:48
“The Caves of Steel” kom vel ut i 1953 eller ’54?
Robert Heinlein kom med sin “The Roads Must Roll” allerede i 1940! Selv om dette kun var en novelle, inneholdt den en god beskrivelse av hvordan disse “fortauene” fungerte; både teknologisk og sosialt. Ellers en lettglemt novelle …
04/07/2003 at 09:56
Takk for tipset! Det er _mye_ Heinlein jeg ikke har lest, nettopp fordi han er så variabel. “Red Planet” er genial i sin genre, mens den nylig leste “Have Spacesuit, Will Travel” (som ser ut til å være rettet inn mot samme ungdomsmålgruppe) er et slurvete stykke skrivearbeid. Selv ikke Asimov varierer så mye som salig Robert, spør du meg. 🙂
04/07/2003 at 10:02
Hmmm… Når jeg tenker etter har jeg jo faktisk lest om forsøk med raske rullefortau seint på 1800-tallet. Kanskje er det der Heinlein har hentet inspirasjonen? Fikk forresten et nummer av “Astounding Science Fiction” av min far her om dagen – januar 1956. Innsenderspalten er spesielt artig lesning, med John Campbells unike kommentarer.