…leve fastprisloven? Onsdag brøt forhandlingene mellom forleggerne og bokhandlerne sammen igjen – og denne gangen ser det ut til å være for godt. Kulturministeren har kalt partene inn på teppet. Selv om jeg har tatt avstand fra avtalen og hele dens vesen, kan jeg ikke annet enn føle en viss sympati med bokhandlersiden. Avtalen har i praksis gitt bokklubbene et stort konkurransefortrinn (med rabatter på bøker i tidsrommet da bokhandlere har måttet holde faste priser), og i så måte må den regnes som en hovedårsak til at bokklubber har en svært høy markedsandel på skjønnlitteratur her til lands (drøyt 70 %, mot 20-30 % i land det er naturlig å sammenlikne seg med).
Dagens underligste svar på den utfordringen kommer fra Geir Berdahl, sjefen i det gamle AKP-forlaget Oktober (nå en del av Aschehoug-konsernet), som sier til Klassekampen: “Det norske boksalget er generelt høyere enn i andre land, og man kan ikke uten videre sammenlikne.” Og han følger opp god-dag-mann-hostesaft-svaret med dette: “Det farlige med slike lover [en mulig fastprislov, min anm.] er at det nyskapende kan bli borte. Mange lover og forordninger kan legge lokk på energien i bransjen.”
Jeg kunne bruke mye plass på å dokumentere hvor lite nyskapende norsk forlagsbransje er. Men jeg nøyer meg inntil videre med å konstatere at dette kommer fra en mann som alltid har støttet dagens bransjesystem, som altså har statlig innkjøp av bøker som en av sine bærebjelker, som indirekte og direkte subsidieres med flere milliarder i året og som i årevis har fått unntak fra konkurranselovgivningen for å drive prissamarbeid. I likhet med navnebror Pollen i Forfatterforeningen, tar Berdahl gjerne på seg en markedsliberalistisk hatt når situasjonen krever det. Tjatja, med tanke på hva som hender i hans gamle fyrtårn er det kanskje ikke så rart.
Alternativet til bransjeavtalen er i dagens situasjon ikke frie priser, men mest sannsynlig en fastprislov etter tysk og fransk mønster. Som Terje Fredriksen påpeker i sitt notat for Kulturrådet om bokpriser (PDF) har slike ordninger sine problematiske sider. Men om ikke annet vil det gi større innsyn i forvaltningen av det som i stor grad er offentlige kulturmidler. Og det kan komme til å bremse en prisøkning som har resultert i at romaner nå koster det samme som rimelige flybilletter.