… med slurvete og sløv retorikk fra forfatterorganisasjonenes side. Dagens eksempel er et Dagblad-innlegg forfattet av Anne Oterholm, som blant annet får seg til å si følgende om vårens bransjeendringer:

Gjennom ny bransjeavtale og statens inngripen for å gjøre den nye avtalen mer markedstilpasset enn den forrige, overlater beslutningstakerne deler av det som tidligere ble betraktet som landets kulturpolitikk til private aktører.

For ordens skyld: den gamle bransjeavtalen, som ble erstattet av den nye bokavtalen (den heter altså ikke bransjeavtalen lenger), var en avtale mellom forleggerne og bokhandlerne. Som altså var og er private aktører gode som noen (statens synlige bidrag til avtalen var å gi dispensasjon fra Konkurransetilsynets krav om at kartellvirksomheten måtte opphøre). Vil man ha kulturpolitikk inn i valgkampen (og det er ikke meg imot), bør argumentene uansett ha et mer solid fundament enn dette:

To-tre måneder etter innføringen av ny bokavtale kan en lese i avisen (Stavanger Aftenblad): «Bestselgerne er blitt billigere. Men de andre bøkene kan fort koste mer, mener Den norske Forleggerforening». Kommer den nye bokpolitikkens forkjempere nå til å si: Men ingen kan vite om dette vil føre til lavere salg av de mindre synlige og dyrere bøkene?

Nei, Oterholm. Som tilhenger av den nye bokpolitikken kommer jeg til å si: dette sitatet fra Aftenbladet viser verken det ene eller andre. Uttalelsen stammer fra Forleggerforeningen, den aktøren som har hatt mest å tape på bokavtalen (forfatternes økonomi sikres av det offentlige), og selv ikke denne kilden sier mer enn at “de andre bøkene kan fort koste mer.”
Oterholms argumentasjon oppsummeres i setningen “En kulturpolitikk baseres på bevisstheten om at en har et annet samfunnssyn enn Margaret Tatcher.” Joda, Thatchers navn er konsekvent feilstavet. Ikke at det er noe nytt fra Forfatterforeningens side, men dog… 😉