Nei, jeg snakker ikke om Grand Prix, men (nok en gang) om Google Print, som omtales i en interessant artikkel i Wall Street Journal. Artikkelforfatteren påpeker (som jeg også gjorde nylig) at GP kan betraktes som papirmotstykket til firmaets vev-virksomhet, som ikke hadde vært mulig uten at firmaet hadde kunnet kopiere og lagre nettsteder uten opphavsmannens godkjennelse. Om argumentet holder i en rettssal vil vi nå få vite, etter at forfatterorganisasjonen Authors Guild har saksøkt Google. Authors Guild mener at GP utgjør et massivt brudd på opphavsretten, mens Google støtter seg på at innskanningen av bøker er tillatt under såkalt “fair use“.
Dette begrepet er viktig i amerikansk opphavsrett, men jeg er blitt fortalt at det ikke vil kunne brukes her eller i andre land hvor “rimelig bruk”-konseptet ikke står like sentralt i åndsverkloven. Vårt lokale lovverk vil likevel ikke beskytte oss mot virkningene av Google-prosjektet, som kan bli betydelige. For eksempel vil produsenter av faglitteratur og lærebøker for universitet og høyskoler raskt merke konkurransen når nordmenn begynner å bruke Google Print for å planlegge bokkjøp, studere eller forske.
For en gangs skyld er jeg uenig med Cory Doctorow, som bruker et litt oppkonstruert paradoks til å ta avstand fra søksmålet: i en så viktig og kompleks sak er det greit å få avklart de juridiske aspektene – vi snakker tross alt om et digitalt bibliotek som vi må anta vil eksistere i all overskuelig fremtid. Rettsstriden blir også en test på Google engasjement: mener selskapet alvor med gigantprosjektet, tåler det saktens å gå noen runder i retten. Selv sitter jeg foreløpig på gjerdet i denne saken, først og fremst fordi jeg også ser at GP kan bli løsningen på gjennomsnittsforfatterens største problem:
If your publisher doesn’t back your book, or it doesn’t quickly connect with the reading public, it’ll soon fall out of print and very few people will ever hear of you or your ideas again. That’s exactly the frustration that’s driven many writers to the Web, where anyone can publish and be guaranteed a world-wide audience for his or her thoughts. But it’s not the Web itself that makes that guarantee — it’s the search engines that tame the Web’s terabytes upon terabytes of information by making it all searchable. Google Print could bring those same advantages to all the book world’s frustrated and forgotten authors, putting their ideas before a limitless audience that could then buy their books.
12/10/2005 at 00:20
Og enda mer interessant: Trykkingen har igjen (vel, for en stund siden) sett en ny revulusjon i digital trykk og digitale trykkplater. Det er faktisk mulig å relativt kostnadseffektivt å lage 1 og 1 kopi av en bok. Hvilket gjør at man, iallefall i teorien, nå kan tilby svært lave opplag og faktisk “print on demand” til enkeltpersoner.
Det må da få en innvirkning på hvordan bøker selges. Og det burde kunne gjøre at Google ikke bare kan gjøre bøker tilgjengelig igjennom innskanning, men også som et objekt man faktisk kan kjøpe og hvor mesteparten av beløpet faktisk går til forfatteren av boken.
Hvilket bringer meg inn på et av mine håp: At man kan bli kvitt “halikkene” som plateselsakpene og publiseringshusene er i dag – som tar mesteparten av pengene fra forfatterene – over på en mer rettferdig ordning hvor de som distribuerer faktisk får den minste biten av kaka – og den som produserer får mesteparten av den.
12/10/2005 at 01:15
“Google (og andre søkemotorer), kan ikke kopiere og katalogisere milliarder av nettsider uten å anta at produsentene av sidene implisitt har gitt sitt samtykke til det.”
Nå er ikke jeg jurist, men prøver meg nå likevel 🙂
Lagring for å kunne utføre selve søket er så sin sak, men jeg kan ikke skjønne annet enn at Googles caching er et brudd på den norske åndsverksloven. Denne praksisen kan muligens rettferdiggjøres ut fra amerikanernes “fair use”, men neppe med henvisnings til den europeiske sitatretten.
Saken er vel at de fleste ser seg tjent med den rådende praksis med hensyn til kopieringen av nettsider, nettopp fordi man ønsker innholdet lest av så mange som mulig. Skjønt Kopinor kommer jo etter deg dersom du kopierer noe til intranettet etc, og dersom Google kan kopiere innhold i sin helthet, uten å spørre, så kan vel jeg også? Nei, det rimer ikke…
12/10/2005 at 11:34
Jarle: nå vil jeg nødig omtale mine forleggere som halliker, for hva ville det gjøre meg til? 😉 Men du har et viktig poeng: Google Print, som for øyeblikket handler om søkbarhet og viderepek til andre bokkilder, kan på sikt bli en direkte distribusjonskanal. Og da begynner det _virkelig_ å svinge, uansett hvilket perspektiv man har på det.
Jon: jeg tar også IANAL-forbeholdet, men har forstått juristene jeg har snakket med på samme vis. Og i så fall gir det rettighetshaverne et paradoks når det etterspørres vederlag for bruk av åndsverk på nettet: samtidig som man vil pålegge norske aktører (f.eks. offentlig sektor) å betale for bruk, kan et stort amerikansk selskap slippe unna med langt mer systematisk og vidtrekkende bruk. Det var det med Tor og Loke og Kong Salomo og Jørgen Hattemaker igjen, da…
12/10/2005 at 20:16
Rettslig er det ikke grunn til å tro at GP umiddelbart vil påføre norsk opphavsrett noen slagside. Til det er åndsverklovgivningen i de respektive landene for ulik. Grunnlaget for den nasjonale lovgivningen deles riktignok mellom landene (stikkord Bernkonvensjonen). De nasjonale rettsreglene er imidlertid utformet forskjellig, hvilket i stor grad skyldes ulikheter i rettstradisjonene. I USA utvikles rettstilstanden etter case law-systemet (man baserer seg i større grad på domstolene, som anses å skape rett i tillegg til å tolke den eksisterende ). I Norge følger man common law-systemet, hvoretter rettsreglene nedfelles i skrevne lover, og hvor domstolene utelukkende har som oppgave å tolke disse (en annen ting er at domstolene etter noens oppfatning indirekte skaper rett gjennom sin tolking av uklare rettsregler).
Det er altså slik at opphavsmannen (etter både norsk og amerikansk rett) har sin enerett til å råde over verkene han skaper. Så må han tåle at det gjøres innskrenkninger i denne eneretten, ved at allmennheten tildeles viss bruksrettigheter som kan utøves uten å måtte be opphavsmannen om lov eller – i en del tilfeller – uten å betale for det. Og her ligger forskjellen: i USA utledes disse bruksrettighetene av “fair use”-dotrinen. Innholdet i denne doktrinen utvikles og defineres gjennom rettspraksis (case law, jf over). Authors Guild vs. Google vil bli en prøvesten i tråd med denne tradisjonen. “Fair use” kan altså beskrives som en rettslig standard, som utvikles med tiden, og hvor innholdet ikke er like forutbestemt som tilfellet er i Norge (og andre kontinentaleuropeiske land); her er brukernes rettigheter bestemt gjennom et uttømmende sett avgrensningsregler i åndsverklovens kapittel 2. Dersom en type bruk ikke faller inn under en av disse reglene (f. eks. sitatregelen i § 22) er den ikke tillatt med mindre opphavsmannen har samtykket. Det er vanskelig å se at GP kan finne støtte i noen av de eksisterende avgrensningsbestemmelsene.
Nå er ikke min kunnskap om angloamerikansk rett den beste, men personlig har jeg nok liten sympati for Googles argument om at GP bør betraktes som fair use fordi det (fritt oversatt) “er tale om bruk som kommer så mange mennesker til nytte”. Dette kan jo sies på en annen måte; bare krenkelsen er massiv nok er det fair use…
På den annen side, “visst gör det ondt när knoppar brister…”.
12/10/2005 at 20:59
Hehe, jeg fiska litt etter en avklaring, og fikk den. Takker for det, Hans Marius! 🙂