Dagens første anbefaling: hovedsykkelveien som går parallellt med E18 mellom Oslo og Sandvika er virkelig et strålende tiltak. Man kan si mye om Bærum kommune, men den har faktisk et godt sykkelveinett, og det bærer den “hemmelige E18” preg av. Mesteparten av sykkelveien er godt skiltet, går gjennom boligstrøkene mellom motorveien og sjøen, og er så fredelig og idyllisk at man skulle tro man var langt ute på landet. Effektiv er den også – på tørt føre går det kjappere å komme seg til Høvikodden og Sandvika raskere enn med buss (Tøyen-Sandvika: 45 minutter i mitt tilfelle). Tenker man dør til dør, er det også raskere enn toget.
Dagens andre anbefaling: Skiforeningens sykkelsider, som blant annet inneholder en database over 145 mulige sykkelturer i Oslomarka. Etter at NSB nedla sykkeltoget på Gjøvikbanen og i tillegg stengte Stryken stasjon (idiotisk på så mange plan, men der har man NSB), er det blitt vanskeligere å bruke tog som utgangspunkt. Men det er likevel nok av alternativer, heldigvis (via SLF, takk til Gunnar for tipset).
Så til dagens lille historie til skrekk og advarsel: igår var det min tur til å erfare at trikkeskinner er Oslosyklistens nemesis. På vei mot Rådhusplassen fikk jeg sleng på bakhjulet på en regnvåt trikkeskinne, og falt så lang (og tung) jeg var på asfalten. Idag er jeg mørbanka, men klar over at jeg var heldig: langbukser sparte beina for oppskraping, den lave farten jeg vanligvis holder i nedoverbakker i byen gjorde fallet mindre alvorlig og – ikke minst – jeg brukte hjelm.
Hodet mitt var ikke langt unna et hushjørne, hvilket fikk meg til å tenke på munnhellet om hjelmen som forskjellen mellom to paracet og rehabilitering på Sunnaas. Denne postingen i Whatever handler riktignok om motorsykkelhjelmer (eller rettere sagt mangel på sådanne, etter at Florida opphevet hjelmpåbudet), men kommentarene fungerer som en galgenhumoristisk vekker for alle på to hjul – squids og donorcycles er stikkord… 😉