Nettopp hjemkommet fra en svipptur til England, som ikke var mindre svippete enn at jeg rakk å lese åtte bøker. Nedenfor følger de, i rekkefølgen de ble lest. Anbefalte titler har pekere til Amazon. 😉
Kim Stanley Robinson: Forty Signs of Rain. En roman om det som før eller siden kommer til å snu livene våre på hodet, men som få orker å tenke på og knapt noen forfatter har våget å skrive om. Handlingen er lagt til en ubestemt (men nær) fremtid, åstedet er Washington D.C. og National Science Foundation (motstykket til vårt forskningsråd) og hovedpersonene er forskere som forsøker å overbevise politikere om at det haster å gjøre noe med klimaendringene. Som tittelen antyder, spiller regn og flom en viktig rolle i dette første bindet av en planlagt trilogi. Ingen skal beskylde Kim Stanley Robinson for å ha hastverk (isbreaktig tempo er stikkordet her) men så er også emnet og miljøet han tar for seg stort, komplekst og omstendelig.
Douglas Kennedy: State of the Union. Avslappende, uforpliktende popcornlitteratur om en lærerinne som er fanget i et kjedelig ekteskap, som begår et feiltrinn i de radikale 70-åra og som blir hjemsøkt av dette mer enn 30 år senere.
Steven D. Levitt & Stephen J. Dubner: Freakonomics. Mine forventninger til denne boka ble ikke helt innfridd. Stoffet er for anekdotisk og vidtfavnende, og teksten bærer preg av at begrepet “freakonomics” ikke blir klart nok definert. Eksempel: historien om Stetson Kennedy, mannen som nærmest egenhendig knekket Ku Klux Klan, er fabelaktig på sitt vis, men hadde passet langt bedre i Malcolm Gladwells The Tipping Point.
Gabrielle Zevin: Elsewhere. En tenåringsskildring med en original vri: vi følger femten år gamle Liz’ opplevelser i dødsriket. Livet i det hinsidige har vært skildret mange ganger, men sjelden så originalt og med så stor følelsesmessig innlevelse som her (jeg vet hva jeg snakker om). Boka markedsføres som ungdomsbok i Storbritannia, men er i høyeste grad lesverdig for voksne.
Olaug Nilssen: Få meg på, for faen. Turens utvilsomme bomkjøp. Rotete, poengløst pludder, skrevet på den skoleflinke, skrivekunstakademiaktige måten (i dette tilfellet: gjentakelser, perspektivskifter, kreativ oppstilling av bokstaver på sidene) som vanligvis garanterer en forfatter en lang karriere i Norge.
Kim Stanley Robinson: Fifty Degrees below. Oppfølgeren til Forty Signs of rain. Flommen som rammet Washington D.C. i forrige bok, etterfølges av en ekstremt kald vinter når Golfstrømmen “skrus av” som følge av nedsmelting av innlandsisen på Grønland (et langt fra utenkelig scenario).
Lisa Tuttle: Writing Fantasy & Science Fiction. En av mange “how-to”bøker innen genren, med nyttige definisjoner av undergenre, praktiske skrivetips og fakta om den britiske/amerikanske bokbransjen. Det siste virker kanskje ikke så relevant for norske skribenter, men med tanke på utviklingen i Norge skader det ikke med innblikk i et system som i stadig større grad baserer seg på litterære agenter. Feriens lille element av “busman’s holiday“, dette. 🙂
Niall Ferguson: Colossus – The Rise and Fall of the American Empire. Fergusons bok har med rette vakt stor debatt. Hans hovedtese er at imperier er normaltilstanden i historien, at de kan være av det gode for de koloniserte og verden forøvrig, og at USA bør innta rollen som liberal, demokratisk imperiebygger. Men ny-imperialisten Ferguson er ingen optimist: han påpeker (og dokumenterer grundig) hvor lite villige amerikanerne er til å tre inn i denne rollen. USA er et motvillig imperium, noe som nærmest naturnødvendig fører landet ut i hengemyrer som Vietnam og Irak. Det er ikke vanskelig for en som er rimelig vel bevandret udi historielitteraturen å finne hull i Fergusons argumentasjon, men tankevekkende er boka utvilsomt.