Jeg kan ikke få sagt ofte nok hvor meningsløs, ja rent ut sagt fjollete jeg syns kanontanken er for en så bred og allsidig genre som litteraturen. Utspillet her om dagen betrakter jeg bare som et rent salgsstunt fra Bokklubbens side, og det faktum at Jostein Gaarder er med på å gi det et slags høykulturelt ferniss er langt mer problematisk i mine øyne enn at mannen plasserer seg selv på lista. Det er til og med mer problematisk enn at han på ramme alvor bruker ord som “postmoderne“.
Jeg tror altså ikke på autoriserte lister, men jeg tror selvsagt på personlige leselister. Så når Thomas utfordrer meg, er det akkurat det jeg leverer. Nedenfor følger mine personlige favoritter – jeg hevder ikke at de er et must for å forstå vår historie og kultur, men jeg vil påstå at det er samlet en god del leseglede her:

Jon Bing: Azur, kapteinenes planet
Bengt Danielsson: Kalles ørkeneventyr
Odd Eidem: Jeppe Jansens giraff
Philippe Fix: Serafin og hans makeløse mesterverk
Leif Hamre: Otter tre to kaller
Inger Hagerup: Så rart
Robert Heinlein: Rød planet
Tove Jansson: Hvem skal trøste knøttet
Tove Jansson: Trollvinter
Erich Kästner: Emil og detektivene
Axel Klinckowström: Brann henter ilden
Astrid Lindgren: Emil i Lønneberga
Max Lundgren: Gutten med gullbuksene
Max Lundgren: Omin Hambbe i Slättköping
Mette Newth: Lille Skrekk
Philip Newth: Roboten er løs
Alf Prøysen: Snekker Andersen og julenissen
Hans Peter Richter: Vi var også med
Inger og Lasse Sandberg: Det lille spøkelset Laban
Maurice Sendak: I huttetuenes land
Robert Louis Stevenson: Skatten på sjørøverøya
Poul Sørensen: Barske børnerim
Mark Twain: Huckleberry Finn
Jules Verne: Den hemmelighetsfulle øya
Sven Wernström: Trellene

Jada, foreldrene er på lista. Jeg er innhabil som bare fy, men disse bøkene er virkelig knakende gode. Ta det fra en som var tilstede da de ble til. 🙂