…er emnet for en debatt som raser i den amerikanske science fiction-bloggosfæren. Utgangspunktet er følgende faktum, som siteres i Charlie Stross’ posting om saken:

In 2004, romance novels accounted for 39.3 percent of all adult fiction sold. Mystery and thrillers came in second with 29.6 percent. General fiction, which is what most of us would call the ‘literary mainstream’, was 12.9 percent of all adult fiction sold, followed by ‘other fiction’ a category that includes such things as Western and Men’s Adventure, at 11.8 percent. SF came in dead last at 6.4 percent.

Mine umiddelbare refleksjoner: tenk om vi hadde hatt like klare tall å diskutere ut fra i Norge, en norsk forfatterbloggosfære som brydde seg nok om statistikk til å føre en debatt og en markedsandel på 6,4 prosent for hjemmeprodusert science fiction! Det som for meg fremstår som et luksusproblem (som kjent er det knapt blitt skrevet norsk sf på flere tiår), må likevel sees mot bakgrunn av fallet i markedsandel i USA, fra en topp på over 30 prosent av det samlede boksalget på 70-tallet.
Charlie Stross har flere gode forklaringer: den teknologiske utviklingen som bokstavelig talt har gjort deler av hverdagen science fiction-aktig, globaliseringen som har gitt oss muligheten til å besøke ekstremt fremmedartede verdener (han nevner goth-scenen i Ulan Bator som eksempel) og – selvsagt – den tekniske og kunstneriske eksplosjonen innen sf-genren på lerret og skjerm. Stross’ løsning på problemet er litterær innovasjon (to ord man sjelden ser ved siden av hverandre på norsk):

[I]f your market share is collapsing, it seems to me that the thing to do is to stop doing whatever it is that didn’t work, and pioneer a new field.

I norsk sammenheng vil det å skrive og utgi bøker med et lokalt perspektiv være et innovativt skritt i seg selv – og her ligger det også en mulighet. Norske sf-lesere og potensielle skribenter (jeg har vært konsulent på mange nok manus til å vite at de fins) behøver ikke forholde seg til nesten hundreårig skrivetradisjon, fordi den knapt eksisterer her. Vi kan i prinsippet starte med blanke ark og fargestifter. Neopangea er først og fremst mitt forsøk på å skrive en fabel lagt til fremtiden, men boka kan også sees på som et første innlegg i en debatt: trenger vi lokalprodusert sf, og hvilken rolle bør den i så fall ha?