Geir Rakvaag i Dagsavisen/Nye Takter har en god artikkel om YouTubes fremtid etter at Google nå har kjøpt hele stasen. Rakvaag tror at Google kommer til å gi etter for presset fra musikk- og filmbransjen og sørge for at tusenvis av videoklipp som er lagt ut i strid med opphavsretten fjernes. Dilemmaet er at en del av det som nå ligger på YouTube rett og slett ikke eksisterer i noen annen tilgjengelig form. For brukerne er alternativet i slike tilfelle ikke å velge iTunes eller Play.com isteden, men ingenting. Nada:
Artister og plateselskap er alltid ømme punkt i slike sammenhenger, men her er det TV-selskaper som også kommer til å ha litt å innvende. Og som før eller senere kommer til å fjerne herlighetene fra nettet. Så er det ingen som får sett dette gamle materialet lenger, fortsatt ingen som tjener noe på det, og så ender det med at ingen er fornøyde.
Fjerningen er allerede igang: japanske TV-stasjoner har sørget for at titusener av klipp fra deres sendinger er blitt borte. Det er bare å skynde seg til YouTube mens klassiske klipp fra sendingene til Morning Musume ennå finnes, som denne konkurransen hvor det gjelder for deltakerne å holde seg rolige mens en øgle forsøker å spise svinekoteletten som er festet til hodene deres. 😉
24/10/2006 at 20:50
“…eksisterer ikke i noen annen tilgjengelig form…”
EU’s “Infosoc”-direktiv skal nå være implementert i lovverket til alle medlemsstater i EU/EØS. Infosoc gir den enkelte stat rett til å ha lovbestemmelser som gir enkelte klasser institusjoner, f.eks. Nasjonalbiblioteket, krav på arkiveksemplarer åndsverk i ukryptert, u-låst form, på tvers av opphavsrett og kopisperrer. (Norge har naturligvis benyttet seg av denne muligheten; NB har krav på å få kopi av alt som utgis, og det på et format som vil være tilgjengelig også i framtida.)
So far so good. Men unntaket fra opphavsmannens enerett til eksemplarframstilling har et unntak(!) som er lite kjent: Det gjelder IKKE for “on-demand” tjenester av type iTunes. Norge har, ved å være medlem i EØS, fratatt seg selv muligheten for å gi NB (eller tilsvarende arkivinstitusjoner) retten til å kreve å få arkivereksemplarer av slike tjenester. Musikk fra iTunes er ikke et eksemplar, det er en tjenste.
“On-demand-services” behandles likeverdig med en framføring – hvis du leier en skuespiller til å framføre Prestens tale i din 50-årsdag, så kan ikke NB kreve å få utlevert noe lyd- eller videoopptak av framføringen. Musikk som tilbys kun gjennom iTunes, der det aldri har eksistert noe eksemplar du kan kjøpe, kun et du kan bestille avspilling (=framføring) av er likedan. Den dagen tilbudet forsvinner fra on-demand-tjenesten, da forsvinner denne musikken fra verden. Om lag som når skuespilleren dør – du kan ha minner om hans framføring, men du får aldri høre den igjen.
On-demand-tjenestene forsøker å framstille deres tilbud som “framtidens” løsning for alle slags kulturtilbud, det være seg musikk, film eller bøker. Vi skal overhodet ikke ha noen eksemplarer, bare et tilbud om framføringer av millionvis av alternativer. Et utvalg som beherskes 100% av kapitalkrefter. Når de ikke lenger ser noen kommersiell gevinst i å tilby et gitt kultur-element, så kan (/vil) de fjerne dette, ta det bort, eliminere det fra vår kulturarv. Med loven i hånd.
Enda kan vi bryte de fleste kopisperrer og DRM-teknikker, og stjele oss kopier som vi kan bevare på privat basis. Nasjonalbiblioteket kan ikke gjøre slikt. Og får bransjen det som de vil, så vil opptaksutstyr gradvis forsvinne – det er ikke noe “behov” for det, siden vi kan få spilt av musikken på nytt når vi måtte ønske. Vel å merke hvis rettighetshaver tillater det! Og der ligger problemet.
Joda, vi kan gjøre opptak til vår lille iPod for å spille av i ørepluggen. Men vi får det ikke derfra og over på et separat lagringsmedium. Enda i dag kan vi få ordnet det, men om ti eller tjue år kan det bli svært vanskelig, om bransjen får det som de vil.
Jeg er dypt bekymret for framtidsutsiktene. Det vi driver med, når vi lar bransjen styre utviklingen i denne retningen, er likeverdig med å ta fra oss skriftspråket. Uten mulighet for å nedtegne kunnskap og kultur, uten å kunne gå tilbake i gamle nedtegninger, uten å kunne utveksle eksemplarer av nedtegninger, ville vi aldri hatt den kulturen vi har i dag.
Lyd- og film-opptakene er skrifspråket for den multimediale kultur. Om en skriftløs kultur har aldri så mange historiefortellere som kan videreformidle stammens nedarvede kunnskaper og myter rundt leirbålet, vil det aldri kunne gi de muligheter som en skriftlig nedtegning av kunnskapen og mytene. På samme måte: Om vår kultur har aldri så mange låter som kan framføres fra en iTunes-database, så kan det aldri erstatte et eksemplar av verken musikk, film eller bok.
En “mindre utviklet” kultur, der kulturelementer eksisterer i selvstendige eksemplarer som IKKE er under kontroll av kommersielle interesser vil, i motsetning til et rendyrket on-demand, profitt-basert tilbud, vil ha et langt mer solid fundament for videre utvikling. En kultur som i sin grunnleggende natur og filosofi baserer all videre utvikling på siste ukes Top Twenty liste vil gradvis utarmes. Det hjelper ikke om man så utvider til en Top Twenty Millon liste – det er den fundamentale holdningen at den kultur man ikke tjener penger på like godt kan elimineres. Jeg håper vi aldri kommer fram til det punktet…