Det siste året er min far blitt stadig mer frustrert over Windows XP. Den dobbelte funksjonen som skriveredskap og spill/surfemaskin for barnebarn førte uunngåelig til at systemet ble nedlusa av all slags uhumskheter. Det begynte rett og slett å gå på datasikkerheten løs, og derfor var jeg ganske lettet da han forleden uke ringte og spurte om vi kunne installere Linux. Jeg takker aldri nei til en mulighet til å spre det gode Ubuntu-budskap, og søndag før siste satte vi igang. Jorunn sørget for opprydning og defragmentering i Windows, mens jeg (som ikke har brukt Windows siden årtusenskiftet) skulle ta meg av Linux-installasjonen.

I utgangspunktet var målsetningen å beholde Windows og kjøre en dual boot-løsning (derav Jorunns innsats), men takket være et litt rotete partisjonsoppsett fra leverandørens side klarte jeg å slette minst en kritisk Windows-fil. Heller enn å forsøke å redde det som uansett var et synkende OS-skip, ba jeg om klarsignal til å slette alt som fantes av Microsoft-programvare på maskinen. Jeg beholdt partisjonen med brukerdata, og lot Ubuntu overta resten. Installasjonen av Ubuntu 6.10 (Edgy Eft) gikk som smurt: all maskinvare ble detektert, og alle drivere installert fra den ene CDen. Etter å ha kjørt Automatix var maskinen klar til å spille av alle slags mediaformater, og til å kjøre Flash og Java. All programvare min far trenger (i dette tilfellet OpenOffice, Firefox og Evolution) installeres som standard av Ubuntu uansett, så det behøvde jeg ikke å tenke på.

dads-desktop-small.jpg
Desktop zen i praksis

Neste skritt var selve skrivebordet. Gnome er lett å konfigurere, og hovedmålet var å lage et så enkelt og stilrent grensesnitt som mulig: én menylinje nederst på skjermen (som i Windows, jeg kjører med linja øverst på skjermen, som i OS X) med de tre viktigste programmene, pluss en håndfull mapper for tekst, bilder osv. Kontrasten til Windows-skrivebordet, som var proppfullt av ikoner fra diverse hjelpeprogrammer, spill og gud vet hva ellers, kunne ikke være større. Desktop zen, om man vil, som også avspeiler det faktum at min far nå kan surfe i trygg forvissning om at han ikke risikerer at den neste eposten han mottar forvandler maskinen hans til en spamgenerator. Siste skritt var å importere data fra datapartisjonen. Mailfilene fra Eudora skled inn i Evolution uten problemer, og etter litt leting (som hovedsaklig skyldtes at Windowsinstallasjonen både hadde “My Documents” og “Mine Dokumenter”, forvirrende nok) ble også de kritisk viktige tekstfilene funnet.
Idag er vi godt inne i arbeidsuke 2 med Ubuntu Edgy, og brukeren virker veldig fornøyd. Det største problemet hittil har – ikke helt ventet – vært at den fem år gamle maskinen sliter litt med Evolution. Dette er en god mailklient, men selv på min godt spekka maskin merkes det at grafikkhåndteringen er treg. I verste fall innebærer det at jeg installerer et lettere alternativ (det finnes alltid på Linux) neste gang vi tar en tur innom. Dermed er det ikke sagt at ikke det vil dukke opp problemer framover. Før eller siden vil noen sende en overformatert Word-fil eller et videoklipp for siste versjon av Quicktime eller Media Player. Men slike problemer har også windowsbrukere, og løsningen er som regel den samme (be om en ny fil, oppgrader eller ignorér).
Ja, for det går mot at min fars neste PC også kjører Ubuntu. Vista kommer ikke til å tilby noe han behøver i sitt daglige virke (hvem trenger nå egentlig halvgjennomsiktige vinduer på skjermen?), og den økte sikkerheten i systemet vil faktisk gjøre det likere Linux i daglig bruk. I tillegg slipper han å bekymre seg for hvilken av de ørten versjonene av Vista han eventuelt skulle kjøpe, eller den uungåelige Vista-tilpassede virus- og spywareflommen som kommer utpå nyåret (nei, jeg tror ikke Jim Allchin får rett i at man kan kjøre Vista uten antivirus).
Jeg har også vurdert Apple som et seriøst alternativ, men der slår pris og tid inn som en faktor. Om vi ikke skal bytte ut den relativt nye 19-tommersskjermen, er Mac Mini det mest realistiske alternativet. Den rimeligste standardkonfigurasjonen blir for knøren (80 GB harddisk, ingen DVD-brenner), og den nest rimeligste er minst 2500 kroner dyrere enn en Windows-løs PC med dobbelt så stor harddisk og separat grafikkort. Det vil også kreve mer tid å drifte en Mac når ingen andre i familien har en (OS X er et *nix, men et *nix med en Steve Jobs-vri, må vite). Løsningen på de fleste vanlige Linux-problemer sitter derimot allerede i fingertuppene – bokstavelig talt… 😉