Okei, jeg skal innrømme det: jeg har sett fram mot julebordsesongen med blandete følelser. Allerede i slutten av august ble det antydet at danseerfaringene jeg kom til å gjøre i løpet av høsten ville bli utnyttet på det groveste når det stundet til desember. Etterhvert som ukene gikk og “Skal vi danse” kom på lufta, ble det tydelig at vi deltok i et underholdningsprogram med dans som hovedelement – ikke en danseskole i ordets rette forstand. Vi ble med andre ord flinke (og mindre flinke, vil noen si) til å gjennomføre våre eminente danselæreres koreografier, men hadde ikke tid til å lære dansene fra grunnen av.
Herav årsaken til min bekymring: ikke bare hadde jeg unngått å få vals i løpet av programserien, men de dansene jeg hadde danset, var blitt lært i hui og hast. Så hvordan i all verden ville jeg klare å innfri forventningene jeg visste mange ville ha? Igår fikk jeg svaret. Gyldendal forlag holdt sin årlige julemiddag på Grand, et evenement som alltid etterfølges av dans til levende musikk, og selvsagt sto tilbudene i kø. Jeg kan selvsagt ikke gå god for hva mine dansepartnere følte, men selv hadde jeg det virkelig moro. Om ikke alle trinnene satt som de skulle, var holdningen på plass og rytmesansen helt passabel (jeg klarte til og med å føre så där – hører du det, Therese? 🙂

306372797_269a2f2152.jpg

Komplimentet jeg fikk fra en som har danset standard og latin i mange år, og som faktisk også har deltatt i konkurranser med Therese, tar jeg selvsagt med meg videre til neste julebord. Og til dem som skal være med på det, og som leser dette: ideen om et ballkort bør virkelig følges opp i praksis. Det var et par-tre stykker som ble lovet en dans igår, men som forsvant i mengden. Min beklagelse til dem – vi får ta det igjen neste år, da jeg også kommer til å ha ordentlige dansetimer bak meg. Bildet er forøvrig hentet fra en serie jeg tok på finalen til “Skal vi danse” – her ser vi tydelig hvorfor løft ikke ble inkludert i Thereses koreografier.. 🙂
Jeg ser at Kristian er ute i VG idag og bedyrer at han ikke kommer til å danse når han er ute på byen. Jeg kan skjønne det – forventningene til ham som vinner må være skyhøye, og presset desto verre. På den annen side håper jeg han ikke fratar seg gleden ved å kaste seg ut på dansegulvet i mindre offentlige sammenhenger. Det er virkelig gøy å danse med partnere som har forventninger, og så greie å innfri i alle fall noen av dem. Ingenting man gjør i privat sammenheng kan uansett måle seg med presset vi følte da vi skulle ut på gulvet og vise oss fram for en million seere, som vi hadde i siste sending.