Det er spørsmålet som stilles i en strålende artikkel av Kjetil Rolness i Dagbladet. Mitt svar: Frid Ingulstad er en hyggelig forfatterkollega, som i sin tid deltok på et skrivekurs jeg holdt, og som gakk hen og skrev noen fine faghistoriske bøker for barn og unge. Jeg visste også at Ingulstad skrev historiske romaner, og at de solgte bra. Det jeg ikke visste, er at hun er landets mestselgende, og har et ryddig forfatternettsted med diskusjonsfora med et aktivitetsnivå de fleste av oss kan drømme om.
Ingulstad får – i likhet med en rekke andre underholdningsforfattere – ikke bli medlem av Den norske forfatterforening, fordi tekstene hennes ikke kan oppfattes som kunst. Rolness peker ikke bare på det selvmotsigende i at krimforfattere (som i høyeste grad leverer underholdningsprodukter) likevel kan bli medlemmer, han peker også på elefanten i rommet i den norske bokbransjen – at medlemskap med tilhørende privilegier også er et spørsmål om samfunnsklasse:
Hver serieroman leses av tre-fire personer. Til sammen blir dette altfor mange lesere, og dertil av feil type. Ikke bare er de kvinner – lettrørte drømmere under leselampa. De har også lav utdannelse og bor på landet. Hjelpepleiere, kassadamer, uføretrygdede husmødre i Troms og Finnmark. Hvor er vi da? Veldig, veldig langt fra Kunstnernes Hus og Aschehougs hage. Men sosiogeografi har ingen ting med serieromanens status å gjøre, skal vi tro kvalitetsvokterne.
24/01/2007 at 13:34
Takk for tipset.
24/01/2007 at 14:31
Rolness artikkel fikk en fin oppfølger i Bokprogrammet i går. Både Ingulstad, forkvinnen i Det litterære råd og forkvinnen i Forfatterforeningen var intervjuet.
Ingulstad gjorde avgjort best figur. Dårligst ut kom forkvinne Anne Otterholm som, så vidt jeg kunne forstå av et rotete innlegg, endte opp med å argumentere for at Forfatterforeningen ikke kunne “ALLE slags” forfattere og at serieforfattere var av “en slags” som ikke passet sammen med og ikke hadde “samme interesser” som foreningens medlemmer.
Programleder kom forøvrig med den interessante opplysningen at ingen andre nasjonale forfatterforeninger han hadde undersøkt silte medlemmer etter “kvalitetskriterier”. Enkelte var endog sjokkerte over at slikt forekom i Norge.
24/01/2007 at 14:59
OK, men
hvis forfatterforeninga er ei forening for mennesker som skriver bøker som er eller burde ha vært udødelige, hvorfor vil da mennesker som skriver undeholdningslitteratur være medlem? hva slags fordeler gir det dem? ville det vært en idé å lage ei separat forening?
en helt annen ting er at dersom forfatterforeninga er ei forening som har makt og setter dagsorden for jevne og/eller ujevne lesere, er det kanskje litt tvilsomt at komiteen som vurderer medlemskap bare er medlemmer av foreninga.
24/01/2007 at 19:14
Roffe: Det kan absolutt være nyttig for en frilanser å være med i en forfatterforening, spesielt i et land hvor bokbransjen på mange måter har forsøkt å etterligne det øvrige arbeidslivets kollektive systemer.
Forfatterforeningene forvalter millioner av kroner fra bibliotekvederlag og kopivederlag, og har også ansvaret for tildeling av arbeids- og prosjektstipender. Som ikke-medlem er dine muligheter til å få stipend i praksis svært små (selv om foreningsbyråkratiet i slike situasjoner alltid rykker ut og minner om at ordningene i prinsippet er åpne for alle). Alle frilansere opplever opp- og nedturer, og da blir stipendordningene særlig viktige.
Vi har et også kollektivt avtaleverk for forfattere. Forhandlingspartene er forfatterforeningene og forleggerne. Dette innebærer at forfattere som Frid Ingulstad må forholde seg til kontrakter hun ikke har noen mulighet til å influere på. Uravstemninger om forhandlingsresultatet får dermed en viss bismak, all den tid mange av dem det gjelder er ekskludert fra den demokratiske prosessen.
Ellers kan medlemmer av den Den norske forfatterforening få juridisk hjelp, kurs og seminarer og sosial omgang med kolleger. Ikke uviktig det heller, for folk som ofte jobber for seg selv.
Og dermed har jeg også sagt hvorfor en separat forening ikke vil være aktuell, dessverre: de etablerte foreningene er så tett knyttet opp til de eksisterende vederlagsordningene, at det blir en byråkratisk kjempejobb for nykomlinger å få sin del av den kollektive kaka. Bare spør forfatteren Bjørn Bjørnsen, som i sin tid var med på stifte de faglitterære forfatternes forening, NFF. (Den har forøvrig langt mer vettuge inntakskrav, og såvidt jeg vet er Frid Ingulstad medlem der).