Ubuntu 7.10 i burk

Som enkelte kanskje har lagt merke til, har jeg hatt et banner i venstre marg som har telt ned til lanseringen av den nyeste versjonen av Ubuntu, kjent som 7.10 eller Gutsy Gibbon. For seks dager siden gjorde jeg som Lasse og hoppet i det, lastet ned og brant en CD, og fikk øyeblikkelig problemer. Ubuntu installeres normalt fra en live-CD, det vil si at man kan kjøre hele systemet direkte fra en CD før man klikker på “install”. En virkelig smart måte å gjøre det på, men en som denne gangen fungerte dårlig på min Thinkpad T40: CDen kjørte ekstremt langsomt, og installasjonen hang seg midtveis. Jeg mistenkte at lite minne var problemet (256 MB er nok litt snaut for et operativsystem i 2007), og lastet ned den alternative og grafikkfrie CDen isteden.
Og nå gikk det som smurt. Den alternative installasjonen er ikke mye vanskeligere enn den grafiske, hvilket vil si at det er svært enkelt når man ikke skal dele disk med Windows. Wham, bam, thank you ma’am: en halv time senere var Windows XP (vik fra meg!) fordrevet fra harddisken for godt og Ubuntu 7.10 oppe og kjørte i all sin prakt. Ja, for Ubuntu blir et stadig penere og mer oversiktlig operativsystem. Eiere av maskiner med mer minne og kraftigere grafikkort kan skru på skjermeffekter like fancy som noe du vil se i OS X eller Vista, ved å krysse av for dette i den nye og integrerte menyen Appearance. Man har viderutviklet den smarte løsningen på støtte for medieformater: når du klikker på en MP3- eller AVI-fil første gang, vil Ubuntu spørre deg om du vil installere kodekene du trenger.

Dette gjelder ikke bare formater, men også programvare: første gang du åpner menyen for å sette opp en delt mappe på nettverket, installerer Ubuntu de nødvendige filene. Ditto om du vil at maskinen din skal synkronisere internklokken mot en tidsserver på nettet. Det fungerer som nesten all annen filinstallasjon på Ubuntu. Her, som i modersystemet Debian, ligger programfiler på sentraliserte servere. Resultatet er at jeg nesten aldri må ut på nettet og lete etter programvare. Vil jeg installere det strålende planetarieprogrammet Stellarium, f.eks., klikker jeg på Applications og Add/Remove, og søker i menyen som kommer fram.

Denne måten å installere programvare på er mye mer brukervennlig og langt sikrere enn noe annet som fins der ute, og en direkte konsekvens av den åpne modellen. Du kommer ikke til å se noe liknende på Windows eller OS X, fordi verken Apple eller Microsoft er interessert i “flat struktur” som sidestiller gratis programvare med deres kommersielle produkter: søk på “word”, og du finner to utmerkede alternativer til OpenOffice, for eksempel. (Win-get gir et hint om hvordan dette kunne ha fungert på Windows, forøvrig.)
Alt i alt er dette den beste Linux-varianten jeg har brukt. Men det betyr ikke at det er uproblematisk å installere Ubuntu. Det finnes et utall av sære maskinvarekonfigurasjoner på PC-markedet, som ofte fører til mekking i etterkant. Da jeg installerte 7.10 var jeg særlig opptatt av om maskinen startet raskere, om batterilevetiden var god, dvalefunksjonen var fikset og om man endelig hadde fått brukervennlig støtte for eksterne skjermer. Svarene etter seks dagers bruk ja, ja, ja og nei. Oppstartstiden først: den er kuttet med ytterligere 10 sekunder, hvilket ikke er dårlig. Systemet skrur seg helt av på 12 sekunder, hvilket er rått bra for en så gammel og treg maskin.
Batterilevetiden ser ut til å ligge rundt 3,5 timer, som er litt dårligere enn for forrige versjon. Men Ubuntu 7.10 inkluderer programmet powertop (det kjøres fra terminalvinduet ved å skrive navnet), som fortløpende kommer med forslag til strømsparende tiltak. På denne måten klarte jeg å skvise 35 minutter ekstra ut av maskinen, og ende opp med samme batterilevetid som før. Den virkelig gode nyheten er at dvalefunksjonen nå fungerer akkurat som den skal: når jeg slår lokket ned, lyser den lille halvmånen og maskinen blir stille og kald. Når jeg åpner maskinen, kommer strømmen og – dette er den virkelige nyvinningen – trådløsnettet tilbake. Jess! 🙂
Å koble en ekstern skjerm til en bærbar PC kan være vanskelig nok under Windows, men under Ubuntu kan prosessen til tider være direkte plagsom, med håndkonfigurering av av fila xorg.conf og stadige omstarter av grafikksystemet. Det nye menyvalget Screens and graphics er ment å gjøre dette enklere, og ser i utgangspunktet enkelt ut: man velger en ekstern skjerm fra menyen, stiller inn oppløsning og tester om oppsettet funker før man lagrer. Men siden Screens and graphics i praksis er et grafisk grensesnitt mot xorg.conf, er systemet like avhengig av en fungerende grafikkdriver som før. I min T40 sitter det dessverre et grafikkort fra ATI, som i motsetning til hovedkonkurrenten Nvidia har somlet med å slippe drivere for Linux.
Resultatet er at oppsettet av ekstern skjerm ikke fungerer tilfredsstillende. Riktignok går det an å plugge inn en skjerm ved oppstart og få klonet skjermbildet, men det skjer med oppløsningen på skjermen til den bærbare. For projektorer med en oppløsning på 1024×768 er det i sin skjønneste orden, for skjermer med større oppløsning er det ubrukelig i lengden. Problemet er velkjent, og det finnes som alltid en workaround på Ubuntuforums. For jeg tid og incentiv, prøver jeg dette. I mellomtiden trøster jeg meg med at jeg i det minste slipper å oppleve at systemet mitt deaktiveres når jeg installerer en skjermdriver. 😀