“Profesjonelle kan i alle fall ikke leve av det” er den bombastiske konklusjonen som uvegerlig dukker opp når man diskuterer frie lisenser som Creative Commons. Nå er det lett å peke på at de færreste profesjonelle kan “leve av” åndsverk uavhengig av lisensebetingelsene, eller at (cc) har hatt så kort fartstid at vi foreløpig ikke har et vesentlig erfaringsgrunnlag. Men Olav Anders Øvrebø går foran med et godt eksempel når han blir konkret, så det skal jeg også være i denne bloggpostingen. Dagens Creative Commons-eksempel: artisten Tay Zonday, med sangen “Chocolate Rain”.
Zonday la ut en video på YouTube og en gratis MP3-fil, og resultatet – i form av mashups og remixer – lot ikke vente på seg. I et innlegg i Myspace-bloggen sin begrunner Tay Zonday hvorfor han heller ikke vil la det amerikanske motstykket til Tono få innkreve bruksvederlag for sangen (og dermed gå glipp av potensielt gode inntekter fra avspilling i store TV- og radiostasjoner), diskusjonen i kommentarene er som vanlig interessant. Det var i juli, nå er det desember (en evighet i musikkbransjen), og vi har fått fasitsvaret på spørsmålet: “hvordan skal Tay Zonday tjene penger?”

Jepp, han solgte ut, dude. Til The Man, her representert av Dr. Pepper (CC-lisensen han valgte tillater ikke kommersiell bruk uten tillatelse). Lik det eller ei, men dette er grunnen til at jeg nevner sponsing/mesénvirksomhet fra private som en hovedmodell i mitt innlegg i Dagbladet-debatten. Creative Commons-lisensens bidrag var å skape grunnlag for friksjonsfri, lovlig spredning av “Chocolate Rain”, inntil sangen ble spilt nok (nesten 12 millioner visninger på YouTube) at noen så det kommersielle potensialet.
Nå kan det innvendes at denne modellen neppe gir artisten et grunnlag for en livslang karriere, og det er sant nok. Men det er også sant for det store flertallet av skapere som ikke bruker Creative Commons. Nøkkelordet er oppmerksomhet. Få klarer å få den, og enda færre klarer å holde på den. Som mange av kommentatorene til MySpace-postingen er inne på (selv om rådene de gir varierer): det handler om å smi mens jernet er varmt, og i dette tilfellet ser den metaforiske hammeren ut til å ha vært svært liberale bruksbetingelser.