Dagens Aftenposten har en interessant sak om et prøveprosjekt der leseplater blir delt ut til skoleelever i videregårende som erstatning for papirbøker, med den følge at Vestfold fylkeskommune (som finansierer bøkene) kan spare store summer årlig. Prisen på leseplaten (som av sammenhengen ser ut til å være en iRex iLiad) er 5000 kroner, men dette blir mer enn kompensert for ved at man kutter antall produksjons- og distribusjonsledd fra fem til to. Elittera, som selger leseplatene i Norge, mener at innsparingen blir på 5-10 millioner i året, uten at forlag og forfattere taper penger.
På forlagssiden er samarbeidspartneren Gyldendal Undervisning (GU), og det er ingen tilfeldighet. Selv om Gyldendal er medlem av Forleggerforeningen, og dermed må antas å støtte det håpløst dårlige dokumentet som ble sendt våre folkevalgte nylig, satses det friskt og digitalt i undervisningsseksjonen. GU er en av leverandørene til NDLA, tilbyr et bredt spekter av e-læremidler, og har endatil et prosjekt på trappene der elevene skal bidra med innhold. GU-direktør Paul Hedlund (som er bokdigitaliseringens grå eminense i Norge) oppsummerer hovedutfordringen slik:

Foreløpig er vi spent på hvordan elevene og lærerne reagerer. Kaster elever og lærere bøkene i femte veggen etter et år, eller omfavner de dem og sier de ekstra mulighetene er en berikelse? Det vet vi ikke, men dette er et interessant eksperiment. Vi oppfatter dagens leseplater som en slags test av førstegenerasjons betaversjon, og regner med at kommende modeller kommer til å bli bedre.

Prismessig konkurrerer leseplatene direkte med bærbare datamaskiner, som i undervisningssammenheng er en langt mer fleksibel plattform, og åpenbart mer attraktiv for elevene i sin alminnelighet. Det siste noen kan ønske seg, er en situasjon hvor lærerne, forlaget og forfatterne synes løsningen er strålende fordi den viderefører læreboka slik de kjenner den, mens elevene føler de blir sittende igjen med mindreverdig teknologi.