Totalt nedsylta som jeg er for tiden, bruker jeg anledningen til å få sett noen av filmene som gikk meg hus forbi i et travelt arbeidsår. Sunshine var en av disse filmene. Komboen romferd, solfysikk og Stor Idé (Jorda dør fordi Sola lyser svakere) burde normalt falle i min smak. Isteden ble “Sunshine” en av de mest irriterende filmopplevelsene jeg har hatt på lenge, et klassisk eksempel på Hollywoods altfor vanlige blockbuster-sammensurium av überforutsigbare bø-effekter, pompøs selvhøytidelighet (jamfør I, Robot) og lass på lass med dårlig vitenskap. * Spoilervarsel nedenfor *
Nei regissøren, intensiteten til sollyset nær Merkurs bane er ikke sterk nok til at astronauter forvandles til aske, mens metall går opp i flammer. Strålingen er betydelig sterkere enn på Jorda, men Merkurs overflate av stein og metall ser ut til å klare seg bra, likeså en rekke romsonder som har beveget seg gjennom samme område. Hvilket bringer oss til hovedinnvending nummer to: man kan ikke basere en historie på premisset om at det finnes en “dødsone” som gjør det umulig å sende radiosignaler nær Sola. Den finnes ikke (jamfør romsondene), og om den hadde eksistert, kunne man lett omgått problemet ved å basere kommunikasjonen på laserlys.
Lista over tull og tøys i historien kunne ha blitt lang og kjedelig, men jeg nøyer meg med å konstatere at “Sunshine” er like troverdig i sin skildring av Solsystemet som “Red Planet” og “Mission to Mars” (eeek!) Men det fikk meg til å tenke. Siden vi nå går inn i en periode da det vil bli sett mye (og bare innrøm det – ganske dårlig) film, kunne det jo passe med en liste over de virkelig gode science fiction-filmene. Listen over gode science fiction-bøker fra tidligere i år ble godt mottatt, og jeg sier som den gang: har du noen forslag eller refleksjoner, så sleng inn en kommentar, da vel.

Min liste:

  • 2001 – A space Odyssey: Ingen over, ingen ved siden. Nei, jeg har heller ikke skjønt slutten, og jeg har lest flere bøker som forsøker å forklare den…
  • Abre los ojos (Open Your Eyes): Mareritt, hallusinasjon eller virtuell virkelighet? Versjonen med Tom Cruise (Vanilla Sky) framstår som en Kina-kopi i sammenlikning.
  • A.I.: Det er de tre firedelene av denne filmen som preges av Stanley Kubrick som gir den en plass på lista. Den siste firedelen er Spielberg på sitt verste.
  • Alien: Mageknip blir aldri det samme etter at du har sett denne filmen
  • Back to the future: Med Michael J. Fox og en DeLorean i hovedrollen, er filmen idag en tidsreise på flere plan. Ufrivillig metadyp, mann.
  • Blade Runner: En strålende film, som kan bli enda bedre hvis regissøren klarer å bestemme seg for hvordan den skal slutte.
  • Close Encounters of the Third Kind: Får du først UFO-melodien inn i hodet, går den aldri vekk. Da-di-da-da-DAAA.
  • Contact: Premisset for filmen er fremdeles science fiction, dessverre. Ellers et eksempel på at boka er bedre enn filmen, og at Hollywoods frykt for støte kristne er mye eldre enn The Golden Compass.
  • Jurassic Park: Paleo-kloning og T. Rexer som mumser advokater – er det mulig å ikke like en slik film?
  • Men in Black: Det var denne som fikk meg til å skjønne hvor gedigen Will Smith kom til å bli i Hollywood. Mannen er så kul at det nesten er smertefullt.
  • Metropolis: Den første moderne SF-filmen, og fremdeles et mesterverk.
  • Minority Report: Peter Stormare som synger “Små grodorna” er verdt DVD-leien alene. Datamaskinene og den personlige reklamen er heller ikke uefne.
  • On the Beach: En visjon av en framtid vi heldigvis unngikk, men dommedagsstemningen er velkjent for alle som ser Dagsrevyen.
  • Serenity: Western møter Space Opera, og resultatet er yeehaw!
  • Sky Captain and the World of Tomorrow: Kontrafaktisk historie møter kunstprosjekt, og resultatet er en nyskapende animasjonsfilm du enten liker eller hater. Me like.
  • Star Wars: Greedo skjøt først. Ingen tvil.
  • Star Wars V – The Empire Strikes Back: Det var i de dager da Harrison Ford hadde tre ansiktsuttrykk, som han kunne turnere med finesse nok til å bære en hel film (jamfør Witness). Og så er det Finse, selvsagt.
  • Terminator 2 – Judgment Day: Man burde bytte om på helte- og skurkerollen oftere når man lager oppfølgere.
  • The Boys from Brazil: Kloning handler om langt mer enn sauer og selvlysende katter.
  • The Matrix: Banebrytende. Oppfølgerne er NRK Stortinget med innlagte slåsscener.

Merknad: Det er ikke helt lett å skille mellom science fiction og fantasy, men et hovedkriterium for meg er at filmen stort sett ikke må bryte med for mange kjente naturlover. Litt synskhet (Minory Report) eller en altomfattende Kraft (Star Wars) kan til nød gå, mens superheltfilmer som er fundert på antigravitasjon, røntgensyn og kryptonitt blir fantasy for meg. At Star Wars VI falt ut skyldes ene og alene ewokene. Ekte SF-filmer har ikke teddybjørner i en hovedrolle. Så enkelt er det bare.

Lesernes liste:

Andre lister:

Dette er årets siste posting fra min side. En riktig god jul og et godt nyttår til alle mine lesere! 🙂