…er utvilsomt (og svært lite overraskende) Den norske Forfatterforening, som har vært ute og sammenlignet sin kamp for høyere pocketbokhonorarer med rettferdig handel, og får så hatten passer av hjelpeorganisasjonene. Det er forståelig, når forfatterforeningen argumenterer som sitt medlem Vigdis Hjort:

Vi har noe som heter fair trade hvor folk er villig til å betale litt mer for kaffen for at bøndene i u-landene skal være sikret gode nok inntekter. Det er på en måte noe av det samme vi har lyst til å si til leserne våre; at hvis vi skal overleve som forfattere må dere stille dere på vår side i kampene mot de rike forleggerne.

Jeg er vanligvis ikke en til å bruke skattelistene, men altså: et kjapt viser at Hjorth ifjor tjente 334 000, og hadde en formue på nesten 500 000. Hjorth er bosatt på Nesøya i Asker, et av Norges mest velstående områder. Fairtrade-systemet handler om å sørge for en marginalt bedre inntekt til den milliarden verdensborgere som lever på en dollar eller mindre per dag. Folk som med andre ord har en knapp tohundredel av Hjorths inntekt, som ikke har noen formue å snakke om, og som ikke i sine villeste fantasier kan forestille seg de mange støtteordningene norske forfattere nyter godt av.
Så ja, man kan godt kalle det utilbørlig snylteri på et etablert begrep. Men først og fremst er bruken av ordet “overlevelse” i denne konteksten et eksempel på hvor totalt navlebeskuende og frikoblet fra den ytre virkeligheten norske forfattere kan være. For ikke å si uvitende om fenomenet begrepsuthuling. Hjorths svar på kritikken (i NRK-intervjuet over) er forøvrig en retorisk perle, til påminnelse om hvorfor skjønnlitterære forfattere ikke spiller noen rolle i den generelle samfunnsdebatten, slik de gjorde før.