I likhet med prisen på mais og hvete, øker også prisen på ris på verdensmarkedet – siden januar er den nesten tredoblet. I motsetning til mais og hvete, kan prisøkningen ikke forklares med et alternativt bruksområde (biobrensel presser maisprisen i været) eller tørke (som bl.a. har rammet den australske hveteproduksjonen). Den globale risproduksjonen øker fremdeles, problemet er at etterspørselen øker raskere, takket være befolkningseksplosjonen og velstandsveksten.
Selv om forbrukere i det rike nord nå begynner å merke problemet, er det de mange hundre millionene som lever på én til to dollar dagen som virkelig rammes. Som Josette Sheeran, leder av FNs World Food Programme, sier til The Economist (i en artikkel som forøvrig gir en meget god oversikt over emnet):

For the middle classes, it means cutting out medical care. For those on $2 a day, it means cutting out meat and taking the children out of school. For those on $1 a day, it means cutting out meat and vegetables and eating only cereals. And for those on 50 cents a day, it means total disaster.

I Afghanistan bruker fattigfolk nå halvparten av inntekten sin på mat, mot en tidel for et år siden. I samme periode har de fattigste i El Salvador redusert matinntaket sitt til det halve, ifølge Economist. Dette er en utvikling som kan undergrave den positive utviklingen vi har sett de siste ti-femten årene, da mange hundre millioner mennesker er blitt løftet ut av fattigdom, i takt med framveksten av en ny middelklasse i bl.a. Kina og India. Mohammed Yunnus’ ambisjoner hviler på forutsetningen om at de fattige ikke bruker nesten alt de tjener på mat.
Stilt overfor slike tall, er det lett å tro at vi er på vei inn i en permanent underskuddsfase. Det er ikke riktig, heldigvis. I rike land svarer jordbruket på prisøkningen ved å øke produksjonen. FAO, FNs matvareorganisasjon, spår at produksjonen av hvete, mais og ris vil øke med 2,6 % i 2008. Rismangelen på verdensmarkedet forverres av at en rekke store produsenter, som India, Kina og Vietnam, strammer inn på egen riseksport – det er altså til en viss grad matstrategiske og markedsmessige årsaker til den akutte prisøkningen.
Hovedproblemet er likevel at potensialet for dyrking av ris og andre basismatvarer er så dårlig utnyttet. Verden over finnes det mange hundre millioner småbrukere som driver ineffektivt, med dårlig tilgang til godt såkorn, kunstgjødsel, sprøytemidler og jordbruksutstyr, og uten en infrastruktur som kan bringe produktene til markedet. Ingen steder er potensialet større enn på det afrikanske kontintentet, og det er tegn som tyder på at investorer begynner å oppdage det: Allafrica.com melder at Kina nå skal investere 5 milliarder dollar i jordbruksproduksjon i Liberia og andre afrikanske land.
Hvor store mulighetene er viser India, som er stort sett er selvforsynt med mat. Landet har en befolkningsstruktur som i mangt ligner Afrikas, men klarer å fø på 17 % av verdens befolkning med mindre enn 5 % av verdens vannforsyning og 3 % av den dyrkbare marken. Paradokset er at private investeringer i ineffektivt jordbruk bare vil vedvare om matvareprisen fortsatt holder seg høy. Positivt for verdens bønder, men skremmende utsikter for det flertallet av Jordas fattige befolkning som nå bor i byer.