Det er den interessante oppfordringen som framsettes i et stykke av romfartsskribenten Michael Benson i Washington Post. Benson har gode argumenter: den internasjonale romstasjonen (ISS) er et fabelaktig stykke ingeniørkunst, med over 400 kubikkmeter bovolum, 10 moduler som kan brukes til et bredt spekter av vitenskapelige forsøk og alle de fasiliteter som trengs for å holde fem astronauter i live i måneder og år av gangen.

Problemet er at denne forskningsstasjonen, som har en foreløpig prislapp på 156 milliarder dollar, ikke på langt nær lever opp til sitt potensiale. Det kommer langt mindre innovativ forskning ut av de mange modulene, og Benson mener at mye av det man ønsker å finne ut om vektløshet i lange perioder allerede er besvart av sovjeterne. Ikke nok med det: når romfergen pensjoneres i 2010, kommer USA til å bruke mesteparten av sine ressurser på Constellation-prosjektet, hvis mål er Månen og fjernere kloder.
Om kineserne kaster seg inn i et nytt kappløp mot Månen, kommer ISS, parkert som den er i lav jordbane, til å virke regelrett irrelevant. Hvilket er synd, da stasjonen allerede har mye av det som trengs for å forvandle den til et interplanetarisk romskip. I tillegg til leveområder, vitenskapelig utstyr og en energikilde, har ISS også tilkoblingspunkter for raketter (den må med jevne mellomrom skyves opp i høyere bane, for å motvirke virkningen av luftmotstanden). ISS kunne gå i bane rundt Mars istedenfor Jorda.
Som en del av Constellation-prosjektet skal man utvikle nye, store bæreraketter, og disse vil kunne løfte opp et rakettsystem som kan drive ISS opp fra lav jordbane og ut i Solsystemet. Michael Benson innrømmer at sjansene for at en slik plan skal realiseres er små. NASA-byråkratiet er ikke kjent for sin fleksibilitet, og Benson etterlyser en politisk leder som både innser den vitenskapelige verdien og symbolverdien av å forvandle International Space Station til Interplanetary Space Ship.