Dagsavisen griper fatt i et fenomen som burde ha opptatt flere forlengst, nemlig det faktum at tunge kommersielle aktører via offentlige og private lesestimuleringskampanjer får mulighet til å selge inn budskapet sitt direkte til norske skoleelever. Det aktuelle utgangspunktet er Norlis Leselystkampanje, som til forveksling ligner en hvilken som helst høstsalgskampanje. I Dagsavisene er det Loveleen Rihel-Brenna, leder i Foreldreutvalget for grunnskolen, som tar bladet fra munnen:

Jeg lurer på hvorfor skolene ikke er mer kritiske. Vi mener de burde konsentrert seg om lesekampanjer som ikke involverer kommersielle aktører slik denne aksjonen gjør. […] Aksjonen fungerer også som en markedsundersøkelse for Norli. I brosjyren som foreldrene får tilsendt hjem, skal barna krysse av for hva de synes om de ulike bøkene. Norli får da vite hvilke bøker elevene synes er interessante og ikke interessante.

Jeg mistenker at skolene viser manglende kritisk sans av samme årsak som massemediene, det politiske systemet og for den saks skyld folk flest: bedriftene vi snakker om opererer innen kulturfeltet, og går dermed fri for det søkelyset man ellers retter mot næringslivet. Det var årsaken til at bokbransjen i årevis slapp unna med kartellvirksomhet via Bransjeavtalen, og det er årsaken til mediene hver høst fylles med servile boklanseringsintervjuer som hadde vært utenkelige om produktet i fråga hadde vært en sjokolade eller en bil. Som Tor W. Andreassen, professor i markedsføring ved BI, sier til Dagsavisen:

Det er en grunnleggende holdning blant folk om at skolene skal være en reklamefri sone. Alle ville reagert hvis McDonalds plasserte reklameplakater i skolen.

Når denne kritikken likevel ikke vil få gjennomslag, skyldes det en utbredt forestilling om at bokbransjen – i motsetning til McDonalds – ikke produserer “junk food”. Jeg har gjennom mine år som omreisende formidler av litteratur til gode å møte mer enn en håndfull forfattere, bibliotekarer eller lærere som ikke mener at all lesing er god lesing. Derfor overrasker det ikke meg at man kritikkløst kan vektlegge lysten til å lese hva som helst, som noe grunnleggende annerledes enn lysten til å spise, spille, lytte til eller se på hva som helst.
Dagens lille tankeeksperiment: se på denne listen fra Leselystsalgskampanjen, og tenk deg at det var DVDer eller dataspill som ble solgt inn til foreldre og barn på denne måten. Ville formen på markedsføringen og utvalget av titler være like uproblematisk?
Oppdatering: Barneombudet kritiserer også Leselystsalgskampanjen, og sier blant annet:

Skolene kan sikkert finne andre gode måter å stimulere til leselyst på, ikke minst gjennom samarbeid med skolebibliotekene. De trenger da ikke Norli for å få dette til […] Dette handler jo om at man vil gjøre barn glad i å lese bøker. Det er jo selvsagt lov å tipse foreldre og barn om gode bøker. Men like viktig er det at vi får bukt med snikreklame i skolen, sier Haanes.