Første mai 1979 befant jeg meg sammen med min familie i et stort, fredelig demonstrasjonstog i Oslo sentrum på vei ned Karl Johan, da det plutselig smalt et stykke unna. Jeg var fjorten på det tidspunktet, og har derfor ganske klare minner av skrik fra eksplosjonsstedet, en mann som snakket om en bombe, redde foreldre som trakk ungene sine ut av toget og angsten for at det kunne komme flere bomber. Jeg husker også en blodflekk på bakken.
Da vi kom hjem fikk vi høre hele historien: en ung mann hadde kastet en bombe inn i toget, en togvakt hadde forsøkt å få sprengladningen unna og skadet seg. Som ved et under ble ingen drept, men hensikten med å kaste en sprengladning inn i en folkemengde kunne ingen av oss om var der være i tvil om. Det er det nærmeste jeg noensinne er kommet en politisk motivert terrorhandling.
Familien snakket mye om hendelsen i tiden som fulgte. Vi innså hvor heldige vi hadde vært: bomben kunne ha truffet oss, om bombemannen hadde ventet i fem minutter. Vi forsøkte å forstå hvordan noen kunne få seg til å gjøre noe slikt. Mange ord og uttrykk ble brukt om bombemannen (en god del av dem egner seg ikke på trykk), men “unorsk” var ikke et av dem. Kanskje fordi 1979 var langt nærmere annen verdenskrig, da ordet hadde en helt spesifikk betydning.
Eller fordi det snart viste seg at bombemannen tilhørte et usunt ungdomsmiljø på ytterste høyre fløy i norsk politikk, et miljø som to år senere skulle resultere i Hadelandsdrapene. Dette var dessuten lenge, lenge før The Clash of Civilizations-hypotesen lærte oss å sette terror i en etnisk eller religiøs kontekst. Slik er det ikke idag, selvsagt. Jamfør avisartikkelen jeg fant via Hjorthen, der voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk kommenterer pøbelens herjinger i Oslo slik:

Vi har hatt voldelige tradisjoner for en del år siden i Norge også, men volden ble utøvd på andre måter. Men tidene har endret seg og nye grupper her kommet til og blitt de mest aktive. Når det ropes at terror er eneste vei, og flagg brennes, er dette en veldig unorsk måte å oppføre seg på.

Mon det. Jeg husker smellet, blodflekken og angsten som det var igår, resultatet av en terrorhandling som ble begått av en ektefødt nordmann god som noen. Og jeg tillater meg på det grunnlag, samt denne listen, å være uenig med voldsforskeren.