Fjerningen av DRM fra iTunes Store innebærer ikke at man har fjernet muligheten til å slå ned på ulovlig fildeling av innhold som er kjøpt der. All musikk som er kjøpt i iTunes vil fra nå av inneholde informasjon som gjør det mulig å etterspore en kjøper, som navn, kjøpstidspunkt og epostadresse. Deler av informasjonen kan avleses i iTunes og med teksteditorer, men den lar seg ikke enkelt fjerne (foreløpig).
Dette er det foreløpig mest ambisiøse forsøket på å erstatte DRM med digital vannmerking, det vil si teknikker som “baker inn” informasjon i datafiler uten å påvirke kvaliteten nevneverdig på andre måter. Selv om tunge aktører som Sony og Warner tidligere har tatt i bruk lignende teknikker, vil Apples inntreden åpenbart bety mye for den allmenne aksepten for vannmerking.
Den merkes i Slashdot-debatten jeg peker til over: til å være et tiltak som potensielt kan brukes til å saksøke fildelere, er stemningen usedvanlig gemyttlig. Det påpekes at man her har et kompromiss som lar kundene bli fullverdige eiere av innholdet de har kjøpt, samtidig som produsentene beholder et minstemål av kontroll. Og sant å si er det også der jeg befinner meg, med noen motforestillinger.
I utgangspunktet er den største vinningen at man kan bruke vannmerkede filer på de maskinene og den (lovlige) måten man selv ønsker. Det gjør det ikke bare lettere for privatkunder å kjøpe filmer, musikk og bøker, det åpner også for nye modeller for f.eks. bibliotekene. De er etter loven forpliktet til å begrense tilgangen til det utlånte materialet, noe som hittil har betydd at bibliotekene lå an til å bli storbrukere av DRM i fremtiden.
Med vannmerking kan man låne ut musikk, ebøker og video som er merket med utlånstidspunktet, til enhver maskin som er utstyrt med programvare som holder rede på lånetiden og sletter materialet etter utløp. Som jeg tidligere har påpekt, gir vannmerking bokbransjen en mulighet til å satse på ebøker uten at man fratar leserne retten til å låne bøker til venner, selge dem eller gi dem bort til et godt formål osv.
Men vannmerking er selvsagt ikke uproblematisk. Fra produsentsiden vil det bli innvendt at vannmerker som er vanskelige å fjerne i dag, raskt vil kunne “strippes” vekk med programvare når crackerne skifter fokus fra DRM. For kjøperne innebærer lagring av personopplysninger i et utall små og store datafiler en åpenbar risiko. At epostadressen til kjøperen av en iTunes-fil er lesbar med en teksteditor, inngir ikke akkurat tillit, for å si det slik.
En annen mulighet er at du kan bli etterforsket for ulovlig fildeling, uten å ha gjort noe galt. Det kan skje hvis noen stjeler din datamaskin eller musikkspiller med lovlig kjøpt musikk, og så begynner å dele innholdet på nettet. I Norge er det mer sannsynlig at det kan skje som resultat av lovlig fildeling. Åndsverkloven tillater fildeling mellom venner, så du er altså i din fulle rett til å gi den vannmerkede musikkfila du kjøper på iTunes idag, til en venn.
Når fila vel er gitt bort, har du ikke lenger kontroll over den. Hvis vennen din velger å dele fila ulovlig, er det ditt navn som eventuelt fanges opp av sporingsprogramvare. Og før du aner ordet av det, dumper et pengekrav fra rettighetshavernes advokater ned i postkassen din. På den annen side vil kombinasjonen av lovlig fildeling og vannmerking gjøre det stadig vanskeligere å straffeforfølge fildelere, simpelthen fordi så mange filer med ulik eierinformasjon vil være i “fri flyt” i ungdomsmiljøer.
Dermed kan vannmerking føre til overvåking og filtrering av nettet i en hittil ukjent skala, og utløse krav om ytterligere innstramming av lovverket. I Norge er det for eksempel mange i kulturlivet som mener at den lovfestede retten til å dele filer med venner er et hull i lovverket som må bør lukkes snarest. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, er digital vannmerking et langt mindre drakonisk tiltak enn de mange mislykkede forsøkene på DRM vi har sett det siste tiåret.