Nicolai Strøm-Olsen skriver om bokavtalen i Aftenposten. Les den, og la deg gjerne sjokkere. Ja, for Strøm-Olsens beskrivelse er helt presis: det er faktisk slik at den norske stat gjennom tiår har gjort sitt ytterste for å favorisere de tre største forlagsgrupperingene i landet. Resultatet er en maktkonsentrasjon uten sidestykke i norsk næringsliv, der Gyldendal, CappelenDamm og Aschehoug  stort sett kontrollerer produksjon, distribusjon og salg av bøker på papir i Norge:

Ifølge rapporten av Jan Petter Fedje og Lars Røttingen, «Bokbransjeavtalen, en analyse av det norske bokmarkedet» (2005) økte Gyldendal, Aschehoug, Cappelen og Egmont Damm (nå Cappelen Damm) mellom 1981 og 2004 sin markedsandel på salg av bøker fra 59 prosent til 83 prosent. Samtidig har markedsandelen til frie bokhandlere falt fra 45 prosent i 1985 til fem prosent i 2004.

I et normalt bokmarked ville man ha kunnet peke på nettbokhandlere som et alternativ, men også her er forlagsoligarkene dominerende. Og takket være bokavtalen (som er en utvannet utgave av den langt mer kartellvennlige bransjeavtalen) er uavhengige nettbokhandleres mulighet til å konkurrere på pris sterkt begrenset det første året etter en boks utgivelse.
Strøm-Olsen kommer ikke inn på det i Aftenposten-kronikken (som skal være en forkortet utgave av en ennå upublisert sak i tidsskriftet Minerva), men dette rammer faktisk ikke bare småforleggere og det som er igjen av uavhengige bokhandlere. Det faktum at Aschehoug nylig måtte kjøpe seg helt opp i Norli-gruppen for å redde den fra konkurs, sier det meste om at systemet  ikke lenger fungerer som det skal (om det noensinne har gjort det).
Her er en annen indikator, som jeg fant på Den norske Forfatterforenings nettsted via en posting hos Plinius. Artikkelforfatteren er forlagsredaktør Kari Spjældnes hos ovennevnte Aschehoug, og hun skriver om det faktum at salget av de minst populære titlene til forlaget (også kjent som den “smale” litteraturen) har falt kraftig i løpet av de siste årene:

Mens vi i 2004 hadde noen romaner som solgte rundt 400 eksemplarer (i tillegg til tusen i innkjøp til Kulturrådet) er dette laveste nivået i 2007 falt til litt over 200. Siden innkjøpet på tusen har vært konstant i perioden, betyr det en reduksjon på nesten 50% for antall eksemplarer solgt over disk i løpet av tre år. Og dette gjelder for titler som i utgangspunket har lite salg. De som fra før solgte lite, selger nå enda mindre.

Spjeldnæs skylder på svakheter ved bokavtalen fra 2005, og at den statlige innkjøpsordningen nå omfatter 25 % flere bøker enn for få år siden – flere må dele på den samme statlige kaka, om man vil. Men for en utenforstående (og jeg kan vel etterhvert trygt betraktes som det 😉 ) er det mest slående at Aschehougs egen maktposisjon ikke berøres i det hele tatt.
I likhet med Gyldendal-ansatte Kari Marstein for noen år siden, argumenterer Spjeldnæs som om egen arbeidsgiver var uten makt til å påvirke promoteringen av en bok i bokhandel og på nett, når den samme arbeidsgiveren altså har store eierandeler der. I normale tilfelle ville argumentasjonen framstå som ufullstendig eller regelrett snodig, men her befinner vi oss i bokbransjeland, hvor alt går an.
Her er det åpenbart at den virkelige adressaten for utspillet er Trond Giske, som sitter på den statlige pengesekken, og som dessuten skal evaluere bokavtalen. Eller som Goethe sa: “Man merkt die Absicht, und man ist verstimmt”.