greatpumpkinDe siste dagene har den delen av bloggosfæren som er opptatt av grenselandet mellom papir og nett summet av kommentarer til Steven Johnsons artikkel i Wall Street Journal, How the E-Book Will Change the Way We Read and Write. Johnson er en habil journalist og blogger jeg har hatt stor sans for til tider – det hender fremdeles jeg bruker noen av eksemplene og argumentene fra bestselgeren Everything Bad Is Good for You, for eksempel.
Men samtidig har jeg lenge ment at Johnsons forfatterskap kan preges av mangel på dypere analyse, og dette er et inntrykk som bekreftes av WSJ-artikkelen om ebokas påstått revolusjonerende virkning på lese- og skrivekulturen. I utgangspunktet har Johnson gode observasjoner av hvordan Amazons ekstremt brukervennlige Kindle-system påvirker brukernes lese- og kjøpevaner. Betraktningene om hva som kan skje dersom man får en løsning som på et eller annet vis inkluderer Google Book Search er også interessante:

Before too long, you’ll be able to create a kind of shadow version of your entire library, including every book you’ve ever read — as a child, as a teenager, as a college student, as an adult. Every word in that library will be searchable. It is hard to overstate the impact that this kind of shift will have on scholarship. Entirely new forms of discovery will be possible. Imagine a software tool that scans through the bibliographies of the 20 books you’ve read on a specific topic, and comes up with the most-cited work in those bibliographies that you haven’t encountered yet.

Kanskje er det slike applikasjoner som bør legitimere satsingen på prosjekter som NBDigital, snarere enn tanken om vi skal sittte pal og lese lange tekster på PC-skjermen. Men i all sin entusiasme overser Johnson en og annen viktig detalj. Som for eksempel at Kindle-systemet er evig langt fra å kunne revolusjonere noe som helst, når Amazon ikke viser tegn til å satse på 90 % av det potensielle markedet og isteden tvinger de aller fleste engelskspråklige kunder til kredittkortkrumspring som dette.
Eller som at ebøkene Johnson kjøper til sin Kindle kun er til utleie, under betingelser som når som helst kan forandres av Amazon. Det er intet i teksten som tyder på at Johnson ser for seg “skyggebiblioteket” som noe annet enn en svært avansert utgave av dagens DRM-baserte systemer. Han nevner ikke rettighetsspørsmålet med et ord, til tross for at det i årevis har definert rammene for Amazon og Google-prosjektene på måter som har hemmet innovasjon og fremmet utviklingen av en teknologisk monokultur. Googlezon-scenariet er ikke på noen måte dødt og begravet.
I dette landskapet ser Johnson for seg at det vil sprette opp “booklogs”, en bloggkategori som hovedsaklig befatter seg med ebøker og som  henviser til dem ved å peke direkte til sider eller avsnitt. Han tror det vil føre til at vi får en helt ny type samtaler på nettet, basert på sitater fra bøker. Som følge av dette vil Google begynne å indeksere og rangere individuelle boksider, basert på antall pekere til sidene. Det i sin tur vil skape en situasjon der det ikke er hele boka samlet som får fokus, men de interessante delene av bøkene. Den lineære, enhetlige boka pulveriseres, og skaper grunnlag for en helt ny gren av medieøkonomien:

In this world, citation will become as powerful a sales engine as promotion is today. An author will write an arresting description of Thomas Edison’s controversial invention of the light bulb, and thanks to hundreds of inbound links from bookloggers quoting the passage, those pages will rise to the top of Google’s results for anyone searching “invention of light bulb.”

Inspirerende nok, inntil man kommer til delen der Johnson nevner at det p.t. ikke finnes noen etablert standard for å peke direkte til en side eller et avsnitt i en bok. Det tas for gitt at boknavigering vil være sidebasert i fremtiden, men sies intet om hva forlagene må gjøre for å samkjøre pagineringen i ulike versjoner av samme bok (avgjørende for å unngå lenkeråte i booklogosfæren). ISBN-nummeret er den avgjørende parameteren i den hypotetiske pekerstandarden, men blir heller ikke omtalt enn si problematisert.
Johnson skal ha for at han selv påpeker at utviklingen på leseplatemarkedet arbeider mot en ny pekerstandard, da et hovedargument for leseplater er muligheten til å forandre skriftstørrelsen, noe som igjen endrer pagineringen. Men da blir konklusjonen – at et gjennombrudd for den nye pekerbaserte medieøkonomien kan skape en aksept for mikrobetaling som i sin tur redder den papirbaserte pressen – enda mer meningløs enn den har virket når andre har fremsatt den.
For noen dager siden skrev jeg om forskjellen på prognoser, scenarier og visjoner i fremtidsbloggen. Hvor havner Steven Johnsons artikkel om vår nære bokframtid på denne skalaen? Den er så definitivt ingen prognose. Her er det knapt noen tall å forholde seg til, ei heller noen klar trend som kan fremskrives noen år inn i fremtiden. Det er heller ikke noe som tyder på at Johnson har gjort den nødvendige analysen av drivkreftene i markedet (Amazons og Googles strategiske valg, utviklingen i den eksisterende bokbloggosfæren o.l.) som ville ha gjort artikkelen til et scenario.
Isteden fremstår artikkelen i sin helhet som en visjon. Dette er Steven Johnsons dypt personlige refleksjoner rundt fremtiden slik han håper den vil bli. Det er intet galt med visjoner i seg selv – på sitt beste kan de inspirere og veilede oss i arbeidet med å forstå fremtiden. Men når de bidrar til å sementere ønsketenkning, kan visjonene føre oss på ville veier. I dette tilfellet er det åpenbart at ønsketenkning dominerer visjonen totalt.
Jeg vet det, fordi jeg har stått for så mye av den selv. Jeg har også vært en av de teknologisk interesserte skribentene som med utgangspunkt i egen entusiasme – og lite annet – har ventet i  årevis på ebokrevolusjonen som aldri kom. Jeg har simpelthen vært som Linus i “Peanuts”, som setter seg i gresskaråkeren og venter på “The Great Pumpkin“. Det tok litt tid, men jeg oppdaget da til slutt at det store gresskaret aldri kommer.