Det er mange gode grunner til å bruke Twitter, men i norsk kontekst er det én som peker seg krystallklart ut: ønsker du å oppholde deg et sted der det finnes mange journalister og spaltister, er Twitter rett og slett STEDET. At folk som @mariesimonsen, @VGAnders og @AWieseDagbladet bruker tid på et sosialt og dialogisk medium er i mine øyne utmerket: her har folk sjansen til å se litt av tankestrømmen til noen av landets viktigste meningsdannere, og til og med komme i kontakt med dem.

Man skal heller ikke ha brukt mye tid på Twitter før man ser koblinger mellom folk – hyppigheten og formen på passiaren mellom to twitrere kan gi et hint om det personlige og profesjonelle forholdet mellom de to i det virkelige liv. Men ikke alltid. Et eksempel på det fikk vi i Dagbladet.no forleden, da journalist og twitrer @astridmeland skrev artikkelen Burde ikke db.no publisert denne saken?
Saken i fråga var en artikkel som handlet om hva som kunne hende hvis muslimene ble i flertall i Norge, illustrert med “Norabia”-flagg (alle muslimer er som kjent arabere) og det hele. Dette var ikke et forsøk på å bygge et seriøst befolkningsscenario, men isteden en røff ekstrapolering fra dagens fødsels- og innvandringstallene som ble fremlagt en rekke av deltakerne i islam- og innvandringsdebatten.
På twitter avviste jeg det tallmessige utgangspunktet som vulgærdemografi – en karakteristikk jeg står for og gjerne kommer tilbake til ved en senere anledning. Rent konkret gjorde jeg det slik innenfor Twitter-tegngrensen på 140:

RT @martingruner Jeg prøver å forklare hvorfor DB.no-saken opprørte meg: http://bit.ly/pZceX | Det handler om vulgærdemografi, folkens.

For uinnvidde: RT står for “Retweet”, det vil si en videresending av en opprinnelig Twitter-melding, og alt som står til høyre for vertikalstreken er min kommentar. Like etter får jeg tips om en morsom parodi på Dagbladets avstemning i den opprinnelige artikkelen på nettstedet 5080:

RT @martingruner @privat @5080 prøver å slå Dagbladet. http://bit.ly/18LIJX | Jeg vil se robotflagget!

Det er i grove trekk mitt engasjement i denne saken. Men så klarer altså Astrid Meland i sin oppfølging å skrive følgende:

Sammen med blant Klassekampen-journalist Martin Grüner prøvde Newth å utkonkurrere Dagbladet.no med en nylaget avstemning.

Hvilket altså er fullstendig feil. Jeg kjenner ikke Martin Grüner, og hadde bare fulgt ham på Twitter en kort stund da utvekslingen over fant sted. Dermed er det ikke sagt at jeg ikke gjerne ville ha funnet på noe så morsomt som robot-avstemningen, men det var altså ikke jeg som gjorde det. Nei, dette er i seg selv ingen stor sak. Det er en slurvesak av den typen man ser i pressen hele tiden.
Rent bortsett fra at det får meg til å stille spørsmålstegn ved all annen research som er gjort i artikkelen, er det egentlig bare én ting som er interessant her: koblingen mellom Martin Grüner og undertegnede ser i sin helhet ut til å være gjort via Twitter. Hvilket leder meg til dagens konklusjon:  Twitter er et artig nettsamfunn for de pludrende klasser, men det er ikke mer pålitelig som kilde enn en typisk spontanutveksling på MSN. Epost er fremdeles et kjekt journalistisk redskap, for ikke å si telefon. 😉