Via Boing Boing fant jeg denne beretningen om hvordan en menig Kindle-eier oppdaget at det finnes en hemmelig begrensning på hvor mange ganger man kan laste ned en ebok til en Kindle-leseplate eller iPhone/iPod Touch (som Amazon nå også støtter). Kindle-eieren tok kontakt med Amazon, som innrømmet like ut at det ikke finnes noen standard for hvor ofte du kan laste ned, og at dette heller ikke oppgis ved kjøp.
Her er det verdt å minne om at verken Kindle eller iPhone/iPod er designet for å vare evig. Tvert imot: det ligger i sakens natur at alle kunder kommer til å måtte erstatte sine lesemaskiner på litt sikt. Og det i sin tur innebærer at de aller, aller fleste etterhvert vil støte på disse begrensningene, og bli tvunget til å kjøpe sine ebøker en gang til om Amazons nåværende politikk vedvarer.
Nå kan man selvsagt spørre seg hvorfor et ledende nettselskap er fjollete nok til å behandle kundene sine slik (eller slik), enn si ignorere de høyst relevante spørsmålene til en innflytelsesrik fyr som Cory Doctorow. Det enkle svaret: fordi det kan. DRM gir Amazon og selskapets samarbeidspartnere full kontroll over produktet i hele dets levetid. Når du kjøper en DRM-beskyttet ebok inngår du i virkeligheten en leieavtale som gir produsenten bukta og begge endene.
I seg selv er det intet i veien med å leie ut bøker. Det er en fullstendig legal forretningsmodell som har vært prøvd i ulike varianter tidligere, om enn med varierende hell (jamfør forsøket på et norsk leiebibliotek i bokhandlene for noen år siden). Problemet oppstår i det øyeblikk selgeren gir inntrykk av at du inngår en normal kjøpskontrakt, slik Amazon gjør når de sidestiller Kindle-titlene med de papirbaserte variantene i nettbokhandelen.
Om norske forlag lanserer en ebokhandel med Amazon-liknende vilkår til høsten (hvilket ikke er usannsynlig, gitt Bokhandlerforeningens og diverse forlagsansattes begeistring for DRM), bør du altså vite at ebøkene du laster ned til din iPhone, Sony Reader eller hva plattformene måtte ende opp med å bli, ikke egentlig er dine. De virkelige eierne av det vi med rette bør kalle leiebøker sitter et annet sted.
Betaler du f.eks. for DRM-beskyttede Gyldendal-ebøker, burde det nesten stå «Ex Libris Erik Must» på førstesiden. Must har nemlig aksjemajoriteten i Gyldendal, og dermed full kontroll over den endelige skjebnen til leiebøkene (velger Must f.eks. å legge ned utleievirksomheten etter noen år, vil ebøkene langsomt forsvinne etterhvert som leseplatene går istykker).
Igjen: dette er verken ulovlig eller uetisk, så lenge kundene informeres ved kjøp. Erfaringene fra ebokbransjen så langt gir meg imidlertid ikke store forhåpninger om at slik informasjon vil fremkomme som annet enn et punkt i en veldig lang liste over bruksvilkår ingen likevel gidder lese før de godkjenner den ved å klikke «OK».
Oppdatering: Amazon har sendt en epost til forfatteren av den opprinnelige postingen over, og hevder nå at begrensingen går på antall enheter og ikke antall nedlastinger. Det virker umiddelbart mer rimelig, men det gjør selvsagt ikke situasjonen lettere for kunden – og det er neppe det siste ordet som er sagt i sakens anledning. Som bloggforfatteren sier: «Confusion abounds» – full forvirring om et så viktig spørsmål er ikke noe som burde eksistere etter såpass lang tids drift.