En rekke kjente norske kulturarbeidere har undertegnet et manifest som er lagt ut på kulturkampen.no, og begivenheten har som seg hør og bør fått relativt god mediedekning etter lanseringen. Som nettkampanje betraktet gjør Kulturkampen alt som må gjøres idag – det fins både twitterfeed og facebookgruppe i tillegg til nettsted – og manifestets første setning er det vanskelig å være uenig i:
Et livskraftig kulturliv, med gode kulturtilbud for alle, er nødvendig for å skape et inkluderende samfunn basert på likeverd og demokrati.
Når jeg likevel slutter meg til valgforskerne som tror Kulturkampen gjør kultursaken en bjørnetjeneste skyldes det hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha bivånet lanseringen i medier og på nettet. Vi snakker tross alt om en interessegruppe som ber om mer penger til seg selv – helt normalt i valgkampsammenheng, men det er altså en type utspill som krever varsom framferd.
Når så Kulturkampens bakmenn velger å fronte saken med mange av landets mest kjente kulturmillionærer (“Norges feteste kontaktliste på telefonen“), blir argumentasjonen enda viktigere om man skal overbevise usikre velgere. Ja, for man hindrer ikke en FrP-seier ved å preke til kulturkoret, og man gjør det definitivt ikke ved å la være å presentere konkrete kulturargumenter for å droppe Siv.
Utover kjendislisten, korte og generelt formulerte sitater og et snaut manifest, består kulturkampen.no stort sett av pekere til avisartikler og regjeringsnettsteder. Det er milevidt fra intiativtaker Arnfinn Bjerkestrands målsetning om “å sette en dagsorden, og peke på for den vanlige velger at også kunst og kultur er en del av realpolitikken”.
Og når vi er inne på realpolitikk: å knytte Kulturkampen så tett opp til den sittende regjeringen er antitesen til nevnte politikk. Dels fordi det bekrefter det de som i det hele tatt bryr seg om slikt allerede tror – folk i kulturlivet stemmer stort sett til venstre – men først og fremst fordi det ignorerer de borgerlige partiene som har vært en del av et kulturpolitisk konsensus i Norge.
Kulturkampen baserer hele sin strategi på at de rødgrønne får nytt mandat, mens norsk realpolitikk det meste av etterkrigstiden har vært at man også trenger Venstre, KrF og Høyre på kulturlaget. “Giske or bust” – Giske eller ingenting, ser ut til å være mottoet for Kulturkampen. Det er i seg selv mer enn god nok grunn for meg som forfatter til ikke å støtte dette oppropet.
Om jeg i det hele tatt visste hvordan man gjorde det, da. For øyeblikket virker det som om man må stå på Norges feteste telefonkontaktliste for å bli registrert. 😉
19/08/2009 at 13:58
Hør, hør!
19/08/2009 at 18:40
Usedvanlig skarpsindig observert. Takk! 🙂
20/08/2009 at 00:13
Valgkamp er alltid morsomt å følge med på, selv om det ofte blir tragikomisk heller enn komisk. Selv om sitatet du viser til er vanskelig å være uenig i, er det så utrolig mange synsvinkler på:
1. HVA som er tilsier et livskraftig kulturliv
2. HVA som kjennetegner et godt kulturtilbud for alle (skal f.eks. dette bety at folk i Alta skal ha samme tilgang til Opera som de i Oslo)
3. HVORDAN dette skal gjennomføres.
Da jeg selv er liberalist(hmm, la oss si libertarianer siden liberalistbegrepet nærmest har avgått med døden) er jeg selvfølgelig dypt uenig med den sittende regjering og kulturopprøret. Det å leve av kunst er ingen rettighet, så det å tvinge folk til å støtte kulturprosjekter gjennom skatteseddelen synes jeg er direkte umoralsk. Når så staten skal bestemme hvem som fortjener disse pengene heller enn folket er det en tankegang jeg ikke liker. (jmf. innkjøpsordningene for bibliotekene) Det finnes bedre, og fredeligere måter å komme frem til et godt kulturtilbud på.
20/08/2009 at 09:55
I grådighetens tid så er det vanlig at bistandsorganisasjoner, kulturorganisasjoner, lærerorganisasjoner prioriterer sterkere egne egoistiske målsetninger framfor å henholdsvis drive bistand, spre kulturuttrykk eller utdanne elever. Det er ingen risiko å gjøre dette lengre fordi når det flyter så mye penger så er alle forståelsesfulle mot de som ønsker å få sin bit av kaka. Jeg tror folk flest skjønner dette grådige jaget og ønsker systemforandring for om mulig å gjøre noe med det, og kanskje stemmer Frp som resultat. Folk flest tror heller ikke så mye på dem som hevder idealistiske påstander om “levende kulturliv” osv. når det skinner så til de grader gjennom at de samme personene er villige til å kaste viktige rettstatlige prinsipper og personvernhensyn for å oppnå sine mål om “bærekraftig kulturliv” osv. Lærerne ønsker for eksempel å hindre frie digitale læremidler selv om det er ganske vanskelig (for ikke å si umulig?) å fremme noe som helst troverdig argumentasjon om at dette ikke er en utrolig god ide. Det hele koker ned til at grådighet nå i stadig flere sammenhenger går foran fundamentale idealistiske prinsipper. Gjentatte forsøk på å maskere grådigheten med flotte formuleringer og kampanjer som “kulturkampen” kan få en helt annen konsekvens slik du er inne på Eirik.