For GooNYT.com/Europe, 20. april 2020
Det lille kongedømmet oppunder en smeltende nordpol har avlet mer enn sin rimelige andel av statsmenn av internasjonalt kaliber, og nytt vid respekt for sin innsats som megler og bidragsyter i fred som i krig. Så hvordan endte Norge opp med å bli et av Europas mest upopulære land?
Noe av svaret finnes i ved havnebassenget i landets hovedstad, Oslo. Her domineres utsikten av en av de mest påkostede bydelene i Europa, med glitrende monumentalbygg som ser ut til å kappes om å overgå de omkringliggende åsene.
Rett nord for et Europa preget av demografisk stagflasjon, bærer bydelen Bjørvika vitnemål om et Norge som nærmest er uanstendig rikt. Området ligger i vannkanten, men viser få ytre tegn til å være prosjektert for havstigning. Bjørvika hviler nemlig på land som fremdeles stiger etter siste istid – raskere enn de fleste klimaprognoser.

Operabygget i Oslo er trygt for havstigning. Foto: Jorunn D. Newth (cc)

Som en en svensk kollega en anelse bittert kommenterte forleden: “Selv jordskorpen er på nordmennenes side”. Han kunne godt ha føyd til klimaet. Så langt bekrefter utviklingen det klimaprognosene lenge har spådd: Norge hører til mindretallet av nasjoner som tjener på klimaendringene. Om antall vinterstormer øker, mer enn kompenseres det av milde vintre og en lang vekstsesong.
En gang ble det tørkeherjede Australia kalt “the lucky country”, et navn som utvilsomt passer bedre på Norge i disse dager. Men flaksen har sin pris. Liksom det tok svært lang tid for godt polstrede nordmenn å ta inn over seg den fulle rekkevidden av 09-krisen, har de strevd med å forstå at krisen forandret mange av forutsetningene for innovasjon.
En av lærdommene vi nå trekker av de delene av president Obamas store miljøpakke som mislyktes, er at en fungerende grønn økonomi krever skalerbare løsninger. Hydrogenbilen er et av talløse eksempler på teknologi som virket lovende tidlig i århundret, men som det siste tiåret har vist seg for kostbar og komplisert å ta i bruk i praksis. Unntatt i Norge, der det nå finnes en velutviklet infrastruktur basert på hydrogen produsert av naturgass.
Et annet eksempel er karboninnfanging. Norges karbonavtrykk er i ferd med å reduseres kraftig, takket være CO2-skrubbing av gasskraftverkene langs kysten. Men energiprisen fra verkene er så høy at den subsidieres av det offentlige, via et overskudd i nasjonalregnskapet som – ironisk nok – stammer fra salg av naturgass.
På samme vis har man ikke lykkes med å produsere oppdrettsfisk til en pris som er overkommelig for klodens fattige flertall. Norge kunne ha vært verdens marine matfat, men har valgt overlate den rollen til land som Kina, Mocambique og Sør-Afrika.
Ikke at dette ser ut til å plage nordmenn nevneverdig. Landet strutter av en selvtillit man ellers må til de ovennevnte afrikanske økonomiske “løvene” for å finne. Den nasjonale selvbevisstheten fikk en kraftig innsprøyting i fjor, da en potensielt farlig konflikt med Russland endte i norsk triumf.
Konfliktens forløp sier mye om de endrede maktforholdene i nord. Tradisjonelt er Russland blitt regnet som den største militære trusselen mot Norge. Da landet var en del av Sovjetunionen, som okkuperte halve Europa, var det god grunn til å ta trusselen på alvor.
Utviklingen etter Sovjetunionens oppløsning har gått i retning av å redusere faren for en okkupasjonskrig. Rotårsaken er Russlands dype demografiske krise. Landets befolkning faller med over en halv million i året, og passerte nylig 135 millioner – mot kloss opptil 300 millioner innbyggere da USSR var på sitt største.
Det fallende folketallet påvirker alle aspekter ved livet i verdens største land. Ungdomsunderskuddet har skapt et kvelende skattetrykk, som nå driver en stri “hjernestrøm” ut av landet. Et av resultatene er at den russiske hæren ikke bare sliter med å skaffe rekrutter nok, men også med utdatert materiell.
Det ble smertelig åpenbart i slutten av august 2019, da en gammel strid om kontrollen over Barentshavet blusset opp nok engang. Etterretningsrapporter tydet på at Russland var i ferd å planlegge en straffeaksjon mot Norge, av det slaget de hadde gjennomført så mange av etter krigen mot Georgia, elleve år tidligere.
For første gang på 70 år bredte en genuin krigsfrykt seg i Norge, for så å forsvinne da Russland forbløffet verden med en erklæring som bare kunne tolkes som en full diplomatisk retrett. Med støtte fra NATO og EU (som Norge fremdeles ikke er medlem av) presset Norge fram raske sluttforhandlinger, som resulterte i en avtale partene undertegnet i januar i år.
Selv om hendelsesforløpet ennå er uklart, tyder mye på at militæraksjonen ble forpurret av et mytteri i den russiske marinen. Flere tusen marinegaster nektet simpelthen å gå til krig mot et middels godt rustet NATO-medlem i rustholker fra før århundreskiftet.
En bidragende faktor kan ha vært at så mange av gastene hadde slektninger på den norske siden av grensen. Den høye andelen russiske innvandrere er et av de synligste resultatene av den omstridte norske innvandringspolitikken. Selv om politikere fra regjeringsalliansen “de fiolette” hardnakket nekter å innrømme det, er det allment anerkjent at Norge kun unntaksvis slipper inn migranter fra områder utenfor EU og Russland.
Den danske statsminister Rasmussen sa det slik ifjor: “I dette spørsmålet har Norge gjort det alle europeiske land drømmer om å gjøre, om de bare hadde hatt råd.” Det er ikke tilfeldig at uttalelsen kom fra Rasmussen: dagens politikk er resultatet av en langvarig debatt om innvandring og islam som i sin tid begynte i Danmark.
Nok en gang er Norges rikdom utslagsgivende. Landet har vært en pådriver for muligheten til å kjøpe seg fri fra FNs flyktningeforpliktelser ved å opprette “trygge soner” i land som Somalia og Irak, og har et velferdsnivå som gjør det attraktivt for titusenvis av østeuropeere som kan velge fritt på jobbmarkedet i eldrebølgens Europa.
En så streng innvandringspolitikk krever også overvåkning. Det nasjonale ID-kortet, som ble innført i 2018 etter forbløffende lite debatt, skal etter planen inkludere DNA-informasjon innen et tiår. Før 2030 vil alle nordmenns DNA være registrert i en nasjonal database, og en enkel spyttprøve avgitt til en bærbar enhet vil fastslå identiteten til bæreren av ID-kortet med 99,99% sikkerhet.
Utlendingsministeren har varslet en endring i Politiloven som vil legalisere den omfattende etniske profileringen som allerede finner sted. Mange mener at det vil føre til at nordmenn med et asiatisk eller afrikansk utseende må belage seg på å avlegge spyttprøver svært ofte i fremtiden.
For amerikanere, som i høst har mulighet til å velge sin andre ikke-hvite president på under et tiår, kan norsk politikk virke ekstrem. Men bildet har nyanser, og det er utvilsomt mye å lære av Norge. I disse dager er for eksempel statsminister Trond Giske i ferd med å legge ut på en reise landet rundt for å overbevise sitt folk om verdien av verdens første personlige karbonkvoteregime.
1. januar 2021 vil alle nordmenn få tildelt sin personlige CO2-kvote, også det knyttet opp mot det det nasjonale ID-kortet. I likhet med de nasjonale kvotene er de private omsettelige, og allerede nå er landets nettaviser fulle av annonser fra firmaer og aktører som ønsker å kjøpe kvotene.
Målet er i første omgang å gi alle nordmenn et bevisst forhold til sitt eget karbonavtrykk, men på lengre sikt er tanken å utvide kvoteregimet til forbruk av strøm, plast, metaller det er begrenset tilgang på og kanskje til og med proteiner. De fleste analytikere er enige om at den norske modellen er strålende, men stiller nok engang spørsmålstegn ved overføringsverdien til andre land.
På 1600-tallet skrev poeten John Donne: “Ingen mann er en øy, hver mann er en del av kontinentet, hvis en bit blir skylt bort av havet, blir Europa mindre”. Norge er på sett og vis landet som har motbevist dette. Også i vår tid er det mulig for et rikt, moderne og demokratisk samfunn å framstå som en øy, alene og for seg selv. I alle fall til gassen tar slutt.
Opprinnelig publisert i tidsskriftet Mandag Morgen