Store norske leksikon (SNL) har fått nytt navn, nye eiere og ny daglig leder, og forleden ble det kjent at man også har ansatt Ida Jackson. Med ansettelsen av Jackson (the blogger formerly known as Virrvarr) vil Norsk nettleksikon (NNL) kanskje klare å kjøpe seg en 2.0-troverdighet den forrige inkarnasjonen aldri fikk. I så måte var dette et klokt valg.

Det viste Jackson på en overbevisende måte igår, da hun oppfordret tidligere brukere til å si sin hjertens mening om SNL i den nye bloggen sin. Det datt raskt inn mange (i skrivende stund over to hundre) godt begrunnede kommentarer, og resultatet av denne vellykkede crowdsourcingen er en konkret, ærlig og temmelig nedslående liste av innvendinger. Blant gjengangerne er disse punktene:

  • Leksikonets artikler har så lav google-rank at de ofte er usynlige
  • SNL har knapt internpekere eller ordentlige kildehenvisninger
  • Mange artikler er preget av manglende oppdatering
  • “Kvalitetssikret”-stempelet er ingen garanti mot feil i artikler
  • Det finnes også endel artikler med tvilsom vinkling (alternativmedisin nevnes som eksempel)
  • Mange av artiklene er for korte og/eller holdt i et lite tilgjengelig språk
  • Leksikonet fremstår som gammeldags fordi det har lite stoff om populærkultur, IT, nettkultur osv
  • Gjennomgående har det en stygg og lite brukervennlig layout, og dårlig struktur på artiklene
  • Leksikonet har et “ovenfra og ned”-tonefall

Det er verdt å merke seg at leksikonets forrige eier, Kunnskapsforlaget, var klar over disse innvendingene da man gikk igang med å skape et mer tidsriktig tilbud i 2008. Redaksjonen tok tidlig kontakt med kritikere og wikipedianere, fikk innspill og etterkom flere av dem (å slippe brukerne til sto høyt på lista til de av oss som ble invitert til møte.) Men det ble dessverre aldri tid eller ressurser til å gjennomføre den nødvendige snuoperasjonen, og fra eiersiden gjorde man i tillegg flere feil som levnet leksikonet få sjanser i nettmarkedet.
Spørsmålet er om NNL vil lykkes bedre. Selv om leksikonet har 30 millioner i kassa, tre år på seg og en anerkjent “rainmaker” som leder, er det svært mye som skal gjøres. Konkurransesituasjonen er om mulig enda mer utfordrende enn for tre år siden. Wikipedia eier dette markedet, og ennå har ingen konkurrent klart å knekke koden (når Encyclopaedia Britannica ikke kommer seg ut av bunnsjiktet kan man saktens spørre seg hvordan NNL skal klare det.)
Det kan argumenteres for at det blir enda vanskeligere å få det til denne gangen. For mens SNL hadde en erfaren leksikonredaksjon og to av landets største forlag i ryggen, er det en bank, en forfatterforening, Fritt Ord, Nasjonalbiblioteket og flere universiteter som står bak NNL. Ikke det beste tenkelige utgangspunktet for å skape en effektiv struktur for digital kunnskapsproduksjon, dette.


Gid innholdsproduksjon alltid var så gøy som dette!

Konseptet om å gjøre NNL vel så sosialt som Wikipedia har også kimen i seg til intern konflikt. Jeg er nemlig ikke overbevist om at alle de som er ment å bidra til leksikonet (som akademikere som valgte å ikke skrive i Wikipedia) føler seg komfortable med Ida Jacksons metaforvalg her:

Store Norske leksikon var en fest med få inviterte. Det skal ikke Norsk nettleksikon bli. En blogger er en vert som fungerer som en toastmaster på en fest. I framtiden er målet at dette selskapet skal bli stort og mangfoldig og at alle skal føle seg velkomne. Jeg skal metablogge leksikonet, og åpne opp denne festen.

Jeg håper virkelig man lykkes denne gangen. Konkurranse er alltid bra, og et vitalt NNL kan bli et nyttig tilskudd til det eksisterende leksikonmiljøet. Men for at det skal skje, bør NNL sikte høyere enn å lage en like artig fest som konkurrenten. Helst bør man gjøre noe som er så innovativt at konkurrenten blir halsende etter.
NNL trenger med andre et Apple-øyeblikk, og det er ikke lett å få til uten Steve Jobs. Har man ikke en Jobs for hånden, er det likevel mye som kan gjøres for å sparke liv i gamle SNL. For eksempel:

  • Skaffe en ledelse som fronter NNL på en positiv måte der det teller. Og det er altså ikke Dagsnytt 18 eller kronikkspalten i Aftenposten. Et nettleksikon lever og dør på nettet, og kompetent og hyppig deltakelse i sosiale nettmedier er et must for den usynlige oppkomlingen. Målestokken for inkompetent opptreden på nettet er opplagsverket Allkunne, som gikk på et ydmykende nederlag der det teller – blant annet fordi ledelsen ikke eide begreper om viktigheten av en nettmediestrategi.
  • Skaffe en redaksjon som har myndighet til å gjøre smertefulle valg. I sluttfasen var SNL verken fugl eller fisk – verken papirleksikon på nett eller sosial arena for kunnskapsproduksjon. Den nye redaksjonen må legge den diskusjonen død så fort som mulig, om den skal ha håp om å trekke til seg de frivillige bidragsyterne man (presumptivt) ønsker seg.
  • Slutte å rakke ned på konkurrenten. SNLs støttespillere brukte for mye tid på å snakke om hva som var dårlig med Wikipedia, og oppnådde dermed bare å definere sin virksomhet på konkurrentens premisser. NNLs nye leder, Anne Marit Godal, la opp til en videreføring av dette da hun i sin tiltredelseserklæring nylig frakjente Wikipedia all ære. La oss håpe at valget av Ida Jackson innvarsler en mindre angstbitersk strategi.
  • Slutte å bruke fortidens retorikk. Argumentasjonen for drift av SNL ga ofte en følelse av at året var 1910 og ikke 2010. At leksika var viktig i nasjonsbyggerfasen lar seg forstå, men SNLs støttespillere la aldri fram dokumentasjon på at oppslagsverk fortsatt er av avgjørende betydning for språk, kultur og samfunn. Inntil den foreligger, bør man la være. Også fordi den aldersstegne retorikken tar fokuset vekk fra fremtiden.
  • Finne områdene der konkurrenten er svak. Håkon Wium Lie påpekte nylig at Wikipedias publiseringsløsning er dårlig tilpasset det raskt voksende mobilsegmentet. Det er fremdeles mulig for NNL å bli best på mobil, og skape lokaliseringbaserte løsninger  i samarbeid med andre aktører (tenk turisme og friluftsliv). Skolesektoren peker seg også ut som et satsingsområde. Mange lærere nærer en dyp (og i mine øyne ganske uberettiget) skepsis til Wikipedia, og vil vite å verdsette et skolerettet NNL.

Det langsiktige målet for NNL er – som seg hør og bør i bokbransjen – å få fast støtte over statsbudsjettet. Forrige gang bokbransjen prøvde å overbevise kulturministeren, var en viktig del av strategien å bruke Wikipedia som ris bak speilet. Det mislyktes – isteden signaliserte ministeren sin sympati for dugnadsprosjektet. Tenk om man neste gang kunne presentere ministeren for et prosjekt som er så nyskapende at det i seg selv rettferdiggjør støtte. Det hadde vært noe.