Mens alle løper ut og kjøper seg en lekker iPad eller Galaxy Tab, er jeg gubben mot strømmen og kjøper en flunkende ny netbook. Nærmere bestemt en Asus Eee 1015PEM til tre tusen kroner. Med tanke på at denne kategorien forlengst er dømt nord og ned, kan man spørre seg hvorfor noen skulle ta seg bryderiet. I mitt tilfelle var det fire tungveiende grunner:
Jeg trenger en backupmaskin til hjemmekontoret. Da min Thinkpad T61 måtte inn til reparasjon for å få byttet ut viften, var det den gamle Asusen som gjorde jobben et par uker. Det fungerte helt utmerket, om enn en anelse tregere enn det jeg er vant til. Jeg jobber allerede i nettskyen (= Dropbox-mappen), så å gå over til reservemaskinen innebar kun å plugge inn eksternskjerm, tastatur og mus og vente til filene var synkronisert på Asusen.
Jeg installerer samme programvare som på Thinkpaden (OpenOffice, Chrome, Calibre, Stellarium, Skype, VLC osv) – helt gratis. Det går fremdeles tregere på en netbook, men når programmene først er oppe og kjører er forskjellen ikke påfallende. Jeg slipper alt dillet jeg ville hatt med spesialversjoner av programvare for nettbrett, konvertering av filer og dongler for å få skjerm og tastatur til å funke. Plug and Play, folkens. For de av oss som bruker datamaskiner til noe mer enn spill og mediekonsum er det fremdeles verdt å ha med seg…

“Hensiktsmessig” oppsummerer vel egentlig designet på Eee1015PEM

Jeg trenger en reisemaskin av og til. Det meste av tiden farter jeg land og strand rundt med den kraftige kombinasjonen av et Kindle DX lesebrett og Nokia N900. Men for de sjeldne tilfelle at jeg foreleser med PowerPoint, vet jeg av erfaring at det er kjekt med en backupmaskin å kjøre presentasjonen fra. Asus 1015PEM veier knappe kiloen og er tynnere enn forgjengeren. Dermed går den lett ned i den minimalistiske håndbagasjen jeg alltid har på fly. Eller om man vil: netbooken lar meg velge et C- eller D-sete langt foran i flyet, slappe av til nesten alle passasjerer har stresset ombord og likevel alltid finne plass til bagasjen min.
Jeg ser at Asus skryter på seg en batterilevetid opp mot 11 timer. Det er mildest talt optimistisk. Så langt stemmer mine erfaringer med anmeldernes, som er at Windows 7 klarer å skvise 6-7 timer ut av batteriet uten wifi og med dempet skjermbelysning i strømsparemodus (som du kontrollerer med en liten knapp oppe til venstre). Min største bekymring på vegne av maskinen går forresten på strømforsyingen – kontakten til laderen er  liten og svært tynn, og ser ut som om den fort vil knekke om noen snubler i ladekabelen mens den er plugget i.
Jeg trenger Windows av og til. Selv om hovedsystemet på hjemmekontoret er og vil forbli Linux, hender det at det dukker opp en video, et programformat eller en dings (som kattekameraet) som rett og slett nekter å oppføre seg skikkelig med noe annet enn Windows. Et nettbrett med sitt begrensede OS og mangel på eksternporter vil være til latterlig liten hjelp i slike situasjoner, selvsagt. Asus Eee fikser erfaringsmessig det meste, om enn i litt langsommere tempo enn med en ordentlig PC. Elles ser det ut til at problemet med trege museknapper under pekeplaten, som var slitsomt på min gamle Eee, er løst på denne modellen.
Familien trenger en reisemaskin. Asusen egner seg utmerket til å vise video av alle formater, i god oppløsning, med siste versjon av VLC for Win7, for eksempel. Ditto for spill. Vi har alle lest søte historier om iPad-vante hipsteravkom som trykker på TV-skjermer i håp om at det skal skje noe, men vår sjuåring er en ganske alminnelig Playstation-elskende gutt som liker å ha knotter å trykke på. Ofte, raskt og hardt. Her leverer Asusen helt greit, enten det er en friversjon av Super Mario som spilles, eller et av de talløse Flashspillene der ute.