Idag er det litt over seks måneder siden jeg logget meg av Facebook, og jo takk, jeg har har det helt utmerket. Helt sant: jeg har ikke savnet Facebook et sekund, og har klart å komme meg gjennom et halvår uten å gå glipp av vesentlig informasjon fra familie og venner eller invitasjoner til ting jeg skulle ha vært med på (tror jeg, i alle fall – si fra om jeg har gått glipp av noe viktig!)
Jeg har registrert to merkbare positive bivirkninger: min «information overload» er kraftig redusert etter at 600 menneskers private gjøren og laten er ute av nettsurfingen min, likeså den  slitsomme følelsen av å måtte huske på å oppdatere profilen ofte. Clay Shirky skriver om et «cognitive surplus» som kan følge av at man reduserer eller kutter ut mediebruk, og mitt kognitive Facebook-overskudd er i stor grad blitt brukt til å lese mer. Og blogge. Og Twitre (mer om det nedenfor).
Mens jeg har nøyaktig like god kontakt med mitt nære sosiale nettverk – familie, venner, naboer, jobbkolleger – som før, er det via Jorunn jeg får informasjon om det fjernere sosiale nettverket jeg hadde via Facebook. Det er imidlertid uhyre sjelden jeg i det hele tatt bryr meg om å spørre om det er noe interessant nytt. Kanskje gjør det å ikke savne Facebook-nettverket meg avstumpet – i så fall var hele menneskeheten før midten av forrige tiår avstumpet uten å vite det…

Hever jeg blikket over det rent personlige, konstaterer jeg at min spådom om Facebooks personvernpolitikk som stadig mer creepy står ved lag. Siden januar har vi ikke bare hatt rykter om sikkerhetsproblemer i Facebook-systemet og apps som har hatt full tilgang til all informasjon (inklusive mail), vi har også fått Facebook Places Deals (fortell hvor du er i bytte mot rabatter) til Norge og har sett at selskapet har innført bildegjenkjenning og automatisk tagging av venner som standard uten å spørre brukerne. For å nevne noe.
Det interessante er at stadig fler av disse endringene ble lagt merke til og tildels problematisert av norske medier. I det hele tatt er det mitt inntrykk at mediene er langt mindre knefalne for store amerikanske teknologiselskaper (jamfør dekningen av Apple det siste året) enn de pleide å være. Og i det isste har jeg sett flere saker der journalisten har valgt å fokusere på dem som ikker delta i det hele tatt, som denne fra NRK:

Fire prosent av de unge som bruker nettet er ikke på noe nettsamfunn. Litt mindre enn to prosent av alle nordmenn mangler TV. Rundt fem prosent av oss har ikke tilgang til internett. Og noen ganske få voksne mennesker har ikke mobiltelefon.

NRK har klart å spa opp et par av de forsvinnende få i gruppen «unge» som ikke er på Facebook, og jeg at Ingvil Hellstrand ved Universitetet i Stavanger argumentere godt for hvorfor hun aldri har meldt seg inn:

– Jeg har spurt kollegene mine om vi utelukkende kunne hatt faglige diskusjoner der, men de svarer nei. «Våre profiler er fulle av tanter, venner, skal vi gå og drikke øl og så videre». Det er som å ha en venners-venners-fest hele tiden. Alle miljøer blir rørt sammen til en stor saus, mener 31-åringen – og avviser at frykt har med valget hennes å gjøre. – Jeg er på academia.edu, jeg bruker nettbank og skriver under opprop på nettet, påpeker hun, men blir likevel kalt en teknologisk sinke av sin mor.

Hellstrand er inne på noe vesentlig her. Bruk av sosiale nettmedier er ikke et enten-eller. Mennesket er et sosialt dyr, men samtidig har de fleste av oss et behov for ikke å være tilgjengelige hele tiden. Hvordan man balanserer de motstridende behovene, varierer med alder og livssituasjon. At mange i finne-seg-sjæl-og-et-studium-og-en-jobb-og-en-kjæreste-fasen av livet kan synes at Facebook er viktigere enn mobilen (som forsker Marika Lüders hevder i saken) virker ganske rimelig.
Å droppe Facebook er altså ikke det samme som å leve et steinalderliv. Det behøver ikke engang bety at man dropper sosiale nettmedier. Noen velger for eksempel det Kristine Løwe kaller «digital avrusning«, delvis som følge av «Facebook fatigue«. Jeg er like aktiv på Twitter som før, og har for første gang begynt å bry meg om hva som skjer på LinkedIn. I en verden full av valgmuligheter er folks bruksmønstre, vaner og forventninger komplekse, noe som gjør det vanskelig å forutsi hvordan det hele kan utvikle seg videre.
Et av intervjuobjektene i NRK-saken sier f.eks. at at han planlegger å vende tilbake til Facebook om et års tid, fordi han skal bygge opp en egen bedrift og mener at Facebook blir en viktig markedsføringskanal. Mitt eget Facebook-valg er delvis knyttet til en endring i familiesituasjonen som krever at jeg må bruke tiden annerledes. Familiesituasjonen kan også gjøre meg til Facebook-bruker i fremtiden, når min sønn eventuelt velger å melde seg inn.
Jeg sier eventuelt, fordi jeg ikke aner om Facebook vil være så interessant for ungdom når dette blir aktuelt. Sant å si mistenker jeg at Facebooks markedsandel (over 50% av nordmenn er faste brukere) og fortsatt robuste vekst bærer i seg kimen til nye forretningsmodeller. Når far og mor og bestefar og grandtanter og tremenninger er på samme nettsted som tenåringen, kan det fort oppleves temmelig klamt.
Som jeg sa i en forelesning i vår: hadde jeg vært fjorten idag, ville jeg skydd Facebook og heller funnet meg mindre vokseninfiserte møteplasser på nettet. Nettet oppfordrer nærmest til fragmentering – det er bare et spørsmål om å utvikle fragmenter som er tiltrekkende nok. I et femårsperspektiv kan det godt tenkes at spørsmålet ikke vil være «skal jeg melde meg på Facebook for å se hva poden sysler med» men snarere «hvor i alle dager er poden medlem, og slipper så gamle folk som jeg i det hele tatt inn?» 😉