Sovjetisk velstand, 1960-tallet


Jeg har nettopp fullført Francis Spuffords faktabaserte roman «Red Plenty», som handler om Sovjetunionens ganske enestående planøkonomi og forsøkene som ble gjort på å reformere den i en kortvarige fremgangsperiode Spufford har kalt «det sovjetiske øyeblikket». Dette er et sjeldent eksempel på at en ambisiøs forfatter velger å gå langt utenfor den slagne roman-landevei (ingen privatdetektiver, ingen trist barndom på bygda eller magre kår som ung kunstner!), og likevel lykkes med form og innhold.
Ja, for de mange kapitlene som viser oss episoder av sovjethistorien sett gjennom øynene til virkelige skikkelser og romanfigurer, er drivende godt skrevet. Spufford evner virkelig å få en historie som egentlig bare er av interesse for økonomihistorikere, til å sprake av liv på e-blekkskjermen. Og den historien er altså som følger: på 1950-tallet og tidlig på 60-tallet oppviste Sovjetunionens økonomi en imponerende vekstrate. Selv om det virkelige tallet var en god del lavere enn det offisielle på 10% per år, var det nok til at sovjeterne merket fremgangen i form av økt lønn, boligstandard og vareutvalg.
Det var på denne tiden at Nikita Krustsjov uttalte at Sovjetunionens økonomi kom til å matche og etterhvert passere USAs, og kommunistpartiet i et anfall av vill fremtidsoptimisme gjorde et vedtak om at all materiell nød skulle være avskaffet i 1980 (det dette «plenty» som det henvises til i tittelen). Samtidig var det en økende erkjennelse av målet om paritet med USA (enn si evig materiell lykke) ikke kunne nås om ikke noe drastisk ble gjort med det økonomiske systemet. I den allmektige planleggingskomiteen Gosplan visste man at sovjetøkonomien var mindre effektiv enn de kapitalistiske, preget av gammeldags utstyr, inkompetanse og korrupsjon, og med en vekstrate som utover 1960-tallet viste tydelige tegn til å dabbe av.
Det er her Spuffords egentlige hovedperson, Leonid Kantorovitsj, dukker opp. Denne matematikeren og økonomen (forøvrig eneste sovjeter som fikk Nobelprisen i økonomi) har nemlig et radikalt forslag: Samfunnet bør overlate styringen av planøkonomien til datamaskiner. På dette tidspunktet ble datamaskiner stort sett brukt til militær virksomhet og romfart, men ifølge Kantorovitsj og hans støttespillere kunne de i prinsippet gjøre samme jobb som Gosplans ansatte (bare mye raskere, mer presist og billigere), og i tillegg tilby tjenester som overgikk menneskelig kapasitet.
Et eksempel var fastsettelse av pris på varer i planøkonomien. I Sovjetunionen ble prisen på alle produkter fastsatt av Gosplan, etter regler som utenforstående ofte framsto som ufleksible for ikke å si ubegripelige. For eksempel kunne prisen på tungt maskinelt utstyr bli beregnet med utgangspunkt i vekten, med den følge at en forbedret og lettere utgave av en maskin kunne få lavere pris enn den gamle. Siden fabrikkledere fikk bonus basert på salgsinntekten, var det i deres interesse å fortsette å selge gammelt utstyr.
Kantorovitsj-skolen mente man kunne få en realistisk og dynamisk prisfastsettelse ved hjelp av datamaskiner og optimaliserende algoritmer. Eller noe av det beste fra kapitalismen uten å innføre kapitalisme, om du vil. Algoritmebasert prisfastsettelse ville gi bedre ressursutnyttelse, og i tillegg bidra til å flytte det politiske fokuset fra tradisjonell tungindustri til elektronikk og andre fremtidsrettede områder. Sovjetunionen hadde lykkes med å bli verdensledende innen romfart, så hvorfor ikke innen informasjonsteknologi?
Begeistringen blant forskerne var stor (tittelen på innlegget er hentet fra et banner som visstnok skal ha prydet Kantorovitsj-gruppens lokaler i forskerbyen Akademgorodok), men idag har vi fasit. Landets økonomi ble aldri reformert. Tvert imot begynte en langvarig nedtur som – etter at den ble forlenget et tiår takket være oppdagelsen av enorme oljekilder – endte med at vestlige banker satte strek for det sovjetiske eksperimentet i 1989. Men for tilhengerne av en datastyrt økonomi kom nederlaget mye tidligere, da landets IT-myndigheter i 1969 bestemte at man skulle hekte seg på den østyske strategien med å kopiere IBMs allerede utdaterte modell 360, fremfor å satse på lokal teknologi.

"Vår egen tid pluss flygebiler" anno 1912


Boka er som sagt svært underholdende på en måte som vil glede historie- og datanerder. Men den har faktisk også en nytteverdi for fremtidstenkere. Forfatteren L.P. Hartley uttalelse «The past is a foreign country, they do things differently there» har like stor gyldighet for fremtiden. Fremtiden er et fremmed land, og folk gjør ting annerledes der. Tross dette ender vi altfor ofte med å lage fremtidsbilder som egentlig bare er vår egen tid pluss flygebiler.
Av og til trenger vi å forflytte oss fysisk eller mentalt til virkelig fremmede steder, og i så måte gjør Sovjetunionen på høyden av sin makt nytten. Det presenterer oss for alternative løsninger og tenkemåter, eller utvider mulighetsrommet om du vil. I dagens fremtidstenkning kan det ofte være litt trangt, noe som tidvis påpekes av publikum. Derfor pleier jeg å si meg enig med dem som påpeker at kombinasjonen av demokrati og markedsøkonomi som har dominert på den nordlige halvkule de siste tjue årene, ikke nødvendigvis dominerer om hundre år.
Tvert imot ser vi tegn til at demokratiet er under press, jamfør Azar Gats interessante artikkel The Return of Authoritarian Great Powers (PDF, fullversjon må betales for) i Foreign Policy. Og selv om autoritære stormakter som Kina og Russland så langt har valgt en ganske markedsvennlig økonomisk politikk, finnes det ingen garantier for at det er slik om femti år. Det faktum at vi idag ikke kan se for oss et troverdig alternativ, betyr ikke at det ikke finnes. En av oppgavene til fremtidstenkere er på påpeke nettopp det.