Jeg er vanligvis ikke mannen for nyttårsforsetter, men ved inngangen til dette året avla jeg ett jeg har klart å holde. Forsettet var ganske enkelt å avstå fra å bruke Twitter og Google+ i én måned. Total pause fra sosiale medier, med andre ord. Formålet med denne reisen bakover i tid til sirka 2008, var å finne ut hvordan hvordan særlig Twitter (Google+ bruker jeg svært lite uansett) påvirker arbeid og fritid. Her er mine foreløpige konklusjoner:

Jeg ble uten tvil mer effektiv.  Jorunn kan bevitne at jeg stadig kom ut av hjemmekontoret, forbløffet over hvor fort ferdig jeg var blitt med dagens dont. Uten de stadige avbrytelsene fra Twitter kunne jeg arbeide fokusert og konsentrert i mange timer av gangen, noe som virkelig gjør vei i vellinga når man skriver artikler f.eks. Men dette har nok mindre med tidsbruk enn mental kapasitet å gjøre.
Ja, for ser man kun på tekstvolum er ikke Twitter, med sitt 140-tegnsformat, rare greiene. Det er innholdet som får meg til å prokrastinere: fyndighetene, de gode pekerne, debattene mellom folk jeg har respekt for. Mer enn noe annet er dette en bekreftelse på noe nevrologer har visst lenge: menneskets evne til simultankapasitet er høyst begrenset. Så snart vi begynner å sjonglere med to-tre parallelle tankeprosesser samtidig, synker effektiveten.
Jeg skal ikke påstå at dette resultatet har generell overføringsverdi, da folks arbeidsdager er så ymse. Men for de av oss som liker å snakke om Clay Shirky-begrepet «kognitivt overskudd«, er dette en kjekk påminnelse om at det også finnes et kognitivt underskudd. I sin natur er sosiale medier tids- og oppmerksomhetssluk, og å bruke dem så mye som de fleste av oss gjør idag vil nødvendigvis medføre en kostnad. Ingen gratis lunsjer osv.
Jeg brukte mer av nettet enn jeg har gjort på lenge. Uten Twitter ble RSS-feeden i Google Reader igjen min viktigste kilde til gode pekere. Istedenfor å slette hundrevis av uleste oppdateringer hver morgen, som jeg har gjort det siste året, fikk jeg tid til å gå gjennom alle sammen. Slik gjenoppdaget jeg bloggere og nettsteder jeg ikke har hatt kapasitet til å lese på lenge. Morsomt og nyttig. Det ble også bedre tid til å skrive på nett, jamfør postingene i denne bloggen etter nyttår.
Jeg fikk tid til å lese (enda) flere ebøker. Å droppe Facebook ifjor ga boklesingen et løft. Å droppe den siste Twitter-sjekken på sen kveldstid ga meg enda noen ekstra minutter lesetid, som i løpet av en måned ble nok til å unne seg minst én bok jeg kanskje ellers ikke ville ha tid til. Jeg valgte å bruke overskuddstiden på den fascinerende Glock: The Rise of America’s gun, en bok som egentlig ligger langt utenfor mitt interessefelt (men hvis skildring av en genial, hemmelighetsfull og ufyselig innovatør som skaper et banebrytende produkt som dyrkes av fanatiske tilhengere, ga en følelse av déjà vu…)
Jeg fikk med meg mer av det jeg så på TV. At TV-twitring er blitt en folkesport, vet alle som har lidd seg gjennom havet av gullrekketweets på en fredag kveld. Jeg er skyldig i dette selv, og oppdaget fort at man går glipp ganske mange nyanser når blikket hele tiden hopper mellom fon/pad og TV-skjerm. Om det alltid er et tap, se det er en ganske annen sak.
Jeg skjønte hva folk mener når de kaller Twitter for et elitemedium. De fleste av oss er ikke på Twitter, og har massemediene som sin viktigste kilde til informasjon om tjenesten. Du skal ikke ha lest mye nettaviser før deres vinkling blir åpenbar: omtrent samtlige saker om Twitter handler om kjendiser av ymse slag. Dette ble bare forsterket da Mette-Marit gjorde sin entré for noen uker siden. Det horrible programmet Tweet4tweet, som jeg innrømmer å ha sett noen minutter av i et anfall av desperat Twitter-sug, bygger opp under myten om at dette mest dreier seg om kjendiser som twitrer om og til hverandre.
Jeg har utvilsomt gått glipp av nyttige pekere og diskusjoner. Jorunn avla jevnlige rapporter om «det sosiale mediet hvis navn ikke skal nevnes» som bekreftet akkurat det. På den annen side kunne jeg også diske opp med endel pekere og informasjon fra RSS-feeden min som hun ikke hadde fått med seg, så i hvilken grad det er ble et nettotap er uvisst. I et jobbperspektiv vil jeg tror mer iherdig RSS-bruk slår positivt ut, rett og slett fordi så få på Twitter legger ut pekere om mine fagfelter.
Hverdagen blir ikke helt den samme uten Twitter. Som hjemmekontorist med utearbeidende kone og barn i skolealder, har jeg lært meg å verdsette det sosiale aspektet ved de sosiale mediene. Dette ble bekreftet av henvendelsene jeg fikk fra folk som spurte hvor jeg var blitt av. Om jeg noensinne gjør et slikt stunt igjen, skal jeg huske å si fra på forhånd. Plutselig taushet i et sosialt medium kan jo indikere så mangt, inklusive noen riktig utrivelige scenarier.
Jeg skal fortsette å bruke Twitter. Det er i disse dager over et år siden jeg logget meg av Facebook for siste gang. Mens det var flommen av dill og uvesentligheter som motiverte meg til å hoppe av Facebook, er det stikk motsatt på Twitter. Det er jo nettopp menneskene og meningene som engasjerer meg nok til å distrahere, som gjorde det nødvendig med en pause. Vi snakker altså om et grunnleggende positivt problem, som ikke løses med å hoppe av for godt. Imorgen er jeg tilbake igjen, som normalt.
Men jeg vil bruke det mer fornuftig.  Jeg kommer til å filtrere mer agressivt blant dem jeg følger enn jeg har gjort til nå. Jeg kommer til å ha Twitterpauser det meste av  arbeidstiden, og bruke mindre tid på diskusjoner. Ja, for pausen har underbygget mitt syn på Twitter som en arena som favoriserer smarte oneliners fremfor resonnementer, og oftest får deltakere til å fremstå som grunnere enn de er i virkeligheten.
Ja, forresten: jeg har fått en drøss med nye folk som følger meg på Twitter under Twitterpausen. Jeg er ikke den første til å oppdage at taushet kan være gull i et påstått pludremedium, men det forundrer meg ikke mindre av den grunn.