Så var løpet igang igjen, og de 10 gjenværende lagene tok flyet fra Dubai til New Dehli. Nok en gang fikk vi se et eksempel på The Amazing Race (TAR)-fenomenet “bunching”: fordi alle havner på samme transportmiddel, får man en oppsamling av lagene som fører til at eventuelle forsprang nulles ut. Jeg følte virkelig med Kari og Bjørn da de opplevde sitt taxi-mareritt. Jeg har vært i Delhi selv, og opplevd å få en taxisjåfør som ikke snakker engelsk, ikke har anelse om hvor han skal og som så går tom for bensin underveis.
Når det er sagt, var konsekvensene for laget ikke altfor dramatiske. De ankom til den enorme og uoversiktlige bussterminalen som var utgangspunkt for reisen videre til Agra, i tide til nå samme buss som fire andre lag. Seks lag som hadde klart å orge seg en skranglete lokalbuss ankom først, og begynte på oppgavene i byen de fleste forbinder med Taj Mahal (og de av oss som trekker på årene ofte forbinder med Lørdagsbarnetimen og Aimée Sommerfelts bok…)

Når man står overfor et veivalg i Amazing Race står det ofte mellom en oppgave som er fysisk krevende men som kan gjøres unna raskt for den som har styrken, eller en potensielt mer tidkrevende oppgave som ofte krever fingerferdighet. I Agra kunne lagene velge mellom å bære 50 kilo med ull fra et karderi til et veveri, eller slipe og tilpasse små mosaikkfliser. Jeg mistenker at våre to venner fra forrige episode, Karim og Khabat, ville ha foretrukket ullbæringen – å slipe flisene virket temmelig frustrerende. Og joda TV2, vi skjønte at de var frustrerte etter det første skjellsordet. Ikke nødvendig å dvele ved det. 🙂
Venninnene Michelle og Cathrine og brødrene Frank og Ivar gjorde et smart grep da de inngikk en allianse. Selv om samarbeid sjelden varer lenge med det voldsomme tempoet man holder i TAR, har det reddet mangt et team fra å bli eliminert. Så fortsett med det helt til den uunngåelige oppsplittingen kommer – det blir som regel ganske underholdende TV av det også…
Bibelens ord om at de siste skal bli de første, og de første de siste (Matteus 20:16, om du er interessert) kunne stå som motto for TAR. Karim og Khabat, som løp inn til en overbevisende førsteplass i førte episode, slet med å holde tritt med hovedfeltet i denne episoden. Og da de hadde rast gjennom produksjonen av 50 indiske kukaker (derav tittelen på postingen) og stablet 200, støtte de på en puslespilloppgave.
Ja, du leste riktig. Et godt, gammeldags puslespill. Vinnerne av etappen, Truls og Morten, for gjennom oppgaven og løp til pit stop, fulgt av det ene laget etter det andre. Men altså ikke Khabat, som slet med å fullføre mens kompisen måtte se på med økende frustrasjon. Nå kan man selvsagt si fra sin myke TV-stol: men hvor vanskelig kan et 250 brikkers puslespill være? Vel, hvis du som Khabat aldri har puslet før vet du kanskje ikke at det lønner seg å legge opp kantene først. Han måtte lære seg å pusle fra grunnen av mens kamera gikk og konkurrenter stormet forbi. Temmelig imponerende, spør du meg.
Det som reddet kompisene denne gangen var firemenningene Pål-Christian og Ivar, som tydeligvis slet med tempoet under hele etappen. Kjenner jeg India rett, hjalp det sikkert ikke med varme, enormt lydnivå, ukjente lukter og mennesker, mennesker, mennesker. De kom sist, og ble som forventet eliminert. Ja, for selv om programleder Freddy, som forøvrig begynner å bli varm i trøya, insisterer på at et lag kan bli eliminert, vet erfarne TAR-seere bedre. Siden forrige episode sluttet uten eliminasjon, måtte noen ut nå.
Så adios PC og Ivar, og lykke til med å klatre oppover på lista i neste episode Karim og Khabat. Vi på Tøyen krysser fingrene for dere. 🙂