Takket være Komplett.nos og ASUS’ supertreige service, måtte jeg ta et valg for noen uker siden. Jeg måtte ha en reisemaskin og ASUSen var ute av drift, så enten ble det å kjøpe meg en bærbar PC av noe slag eller skaffe nok et brett. Jeg gikk for det siste, da jeg har begynt å like brettmåten å jobbe på, vil slippe å ha drasse med et ekstra lesebrett på reisen og har investert en del i applikasjoner for Android-plattformen.
Samtidig var jeg sikker på at jeg ikke ville ha ASUS (ASUS er omtrent like populære som Apple her i huset nå, hvilket sier sitt), jeg ville ikke betale for mye og jeg hadde sjekket ut Samsung Galaxy Tab 7 på en konferanse nylig og falt for den nette formfaktoren. Da Expansys sendte meg et tilbud på Tab 7 Plus, hoppet jeg like gjerne på det og bestilte. Brettet kom på et par dager, effektivt og hyggelig levert på døra av DHL, og nå er jeg altså i ferd med å venne meg til det. Her er noen av min inntrykk:
Byggekvalitet: Samsung har fått mye ros for sine nettbrett, og selv om Tab 7 har plastikkdeksel istedenfor aluminium, som Transformer Prime har, virker den faktisk mer solid. For meg virker også prosessoren raskere enn på Transformer: Tab 7 booter påfallende mye kjappere (jeg restarter mine brett og telefoner for å sikre maksimal hastighet og god batterilevetid) og grensesnittet virker mer responsivt. Tendensene til hakking jeg har sett på Transformer Prime, finnes med andre ord ikke her.
Operativsystem og apper: Ikke siste Android-versjon, dessverre. For å få det må du kjøpe siste utgave av brettet, som visstnok kommer til norske leverandører i løpet av sommeren. Men Honeycomb (versjon 3.2) gjør jobben på en utmerket måte. Noen småting er forskjellige fra versjon 4 av systemet, men ikke flere enn at jeg var igang med alt jeg skulle gjøre på et blunk. Etter at jeg hadde Google-registrert Taben, dukket den opp som menyvalg på Play, og deretter var det bare å installere standardappene mine på løpende bånd. Med skytjenester som Play, Dropbox, Kindle Store og GMail er jobben med å klargjøre en ny dings virkelig blitt en lek.
Størrelsen: Det som tiltrakk meg mest med akkurat Tab 7 (i motsetning til f.eks. Tab 7.7) er at jeg lett kan holde den i en hånd slik at fingrene får godt tak rundt begge kanter. Bredden er den samme som på min lille Kindle, den er et par centimeter lengre og 150 gram tyngre. Men alt i alt et elegant lite brett det er lett å holde i en hånd så lenge du måtte ønske. Det glir lett ned i en vanlig jakkelomme, og tar selvsagt mye mindre plass i en veske enn en Transformer Prime eller iPad. På reise er den utvilsomt mye enklere å ha med å gjøre enn et fullformat-brett, og så får jeg heller leve med at Sveriges tidligere statsminister Göran Persson observerte min Tab på en konferanse og utbrøt: «Det var en löjlig liten iPad!» 🙂
Skjerm: Skjermen er god, skarp og lyssterk, og størrelsen tatt i betraktning er oppløsningen mer enn god nok for mitt vedkommende. Holder du brettet horisontalt går det greit å lese nettsider i fullversjon (de kan du f.eks. få ved å installere Opera Mini, som lar deg late som om brettet er en fullvoksen PC).
Batterilevetid: Erfaringene fra jobbturer med normal, variert bruk (skriving, surfing, noen timer med film og musikk osv) tyder på at Tab 7 kan brukes i minst 9 timer før den skrur seg av. Det er omtrent på linje med ASUS-brettet (uten tilleggslading fra tastaturet) og nok til å dra på heldagstur uten lader, og da er jeg fornøyd.
Skjermtastatur: Galaxy Tab 7 er som nettbrett flest – det er ment å brukes uten tastatur. Jeg har en dyp og inngrodd skepsis mot skjermtastaturer, men bestemte meg denne gang for å utfordre skepsisen ved å bruke brettet på jobbreiser uten tastatur en periode. I tillegg til det innebygde skjermtastaturet, som i grunnen bare er et QWERTY-oppsett på skjermen, finnes det mange innovative løsninger på problemet. For Android har man blant annet SlideIt, Swype og SwiftKey X.
Jeg prøvde de to siste, som har ganske ulike innfallsvinkler til tekstinput. Med Swype tegner du ord ved å la fingeren gli over tastaturet. Ord blir med andre ord til en fast «bane» over skjermen, og det gjør det mulig å huske ord som tegnede mønstre og slik opparbeide et visst skrivetempo. SwiftKey X har svært god ordprediksjon og læreevne, faktisk god nok til at jeg kjøpte applikasjonen.
Etter å ha prøvd begge metodene, er jeg imponert over fremskrittene som er gjort på skjermtastaturfronten. Det er utvilsomt lettere å skrive raskt og presist nå enn for noen år siden. Men det er fremdeles langt igjen til skjermtasting kan måle seg med et fysisk tastatur. Delvis handler dette om meg. Jeg er altfor glad i sammensatte ord og faguttrykk som er for kompliserte eller sære til at produsentene gidder legge dem inn tekstbasene sine, og dermed bruker jeg altfor mye tid på år rette opp feilaktig tekstprediksjon.
Her minner SwiftKey X og Swype meg om hvorfor jeg forlot mobiltelefoner som baserte seg på T9 til fordel for QWERTY-typen: man blir tilslutt lei av å leke førskolelærer for programvare. Det andre hovedproblemet er selvsagt mangelen på fysisk tilbakemelding, som er grunnlaget for å kunne skrive touch på et fysisk tastatur. Når tastene alltid befinner seg på samme sted i det fysiske rom, opparbeider fingrene seg snart «body memory» nok til at tasting kan skje helt uten at man ser på tastaturet. På skjerm blir det annerledes, ikke minst fordi alle software-tastaturene har spesialtaster som plutselig forandrer hele tastaturoppsettet.
Med et fysisk tastatur kan man holde stålfokus på teksten, med et software-tastatur (eller talegjenkjenning for den sakens skyld) må man alltid dobbeltsjekke at systemet ikke finner på noe krøll. Forfatteren Isaac Asimov sa: “Writing, to me, is simply thinking through my fingers.” Det er nettopp dette som blir borte med skjermtastatur: muligheten til å taste, slette, klippe og lime i en «stream of consciousness»-aktig prosess uten at programvare kommer i veien.
Fysisk tastatur:  Det største fortrinnet ASUSen hadde, var at det fulgte med et helt greit tastatur med dockingløsning og innebygd batteri. Skal du ha et fysisk tastatur til andre Android-brett, finnes det såvidt jeg har skjønt ganske gode løsninger for titommersbrett. Men for sjutommersbrett er det ikke fullt så enkelt. Etter mye googling fant jeg tilslutt en kombinert mappe/bluetoothtastatur-løsning på Dealextreme (hvor ellers, hadde jeg nær sagt) til rundt 40 dollar.

Bildet over viser løsningen, som i prinsippet er smart uttenkt og lett å komme igang med. I praktisk bruk viser det seg at tastaturet er av den absolutt verste silikon-typen: svært myke taster med en hard kjerne du må treffe for å registrere en bokstav. I dette tilfellet er det så vanskelig å treffe akkurat riktig på hver tast – fingrene har en tendens til å skli ut til siden – at det blir vel så mye retting som med et skjermtastatur. Helt bomkjøp var det ikke, da mappe-delen fremdeles kan brukes.

Nå støtter Android også vanlige Bluetooth-tastaturer, og jeg fant derfor fram en gammel Nokia-sak jeg kjøpt til en PDA for mange år siden. Dette tastaturet er både godt å skrive på og tar lite plass når det felles sammen, så inntil videre får det bli min løsning. Så er det bare å håpe at Google Nexus 7 blir en så stor suksess at det avføder flere og bedre tastaturløsninger.
For i motsetning til det store grosset av IT-journalister, som kun ser dette i et «iPad-killer»-perspektiv, tror jeg at det lommevennlige formatet kan bli en profitabel nisje i brettmarkedet, bare det gjøres riktig.