Av og til føler jeg at jeg har verdens morsomste jobb. Denne uken var det for eksempel min store ære å være konferansier for et kveldsarrangement i regi av Oslo Innovation Week der Sir Tim Berners-Lee var æresgjest. Det hører med til jobben som konferansier å veksle noen ord med hovedpersonen på forhånd, og dermed fikk jeg en ordentlig prat med en av vår tids viktigste innovatører (som tilfeldigvis også er en av mine store personlige helter.)

“This is for everyone”: Sir Tim Berners-Lees tweet fra London-OLs åpningsseremoni 2012 (cc) Wikipedia

Det er mye pent å si om Sir Tim, men for meg er det mest beundringsverdige at han ikke har brukt World Wide Web til å forvandle seg selv til multimilliardær (noe han utvilsomt kunne ha gjort), men isteden har viet livet sitt til å forsvare verdensvevens kjerneverdier. De inkluderer blant annet åpenhet og tilgang til kunnskap for alle, retten til et privatliv og frihet fra overvåkning.
I en samtale etter Sir Tims foredrag benyttet jeg sjansen til å spørre om ikke privatisering av nettallmenningen representerer en økende trussel mot den åpne, standardbaserte verdensveven. Mitt utgangspunkt var at stadig mer av nettaktiviteten vår foregår på og via privateide, lukkede nettsteder som Facebook, og Berners-Lee var enig i at det var en bekymringsfull utvikling.
På dette tidspunktet vet jeg at enkelte av mine lesere rister på hodet og tenker som Ronald Reagan i hin navngjetne presidentdebatt. Og joda, det stemmer at jeg har vært ute i samme ærend tidligere. For et par år siden var det Apple og retningslinjene for innhold i selskapets App Store jeg maste om, nå er det mest interessante eksempelet  Facebook. Eksemplifisert ved denne aktuelle norske saken, som rapportert av NRK:

[Rådgiver i Human-Etisk forbund] Didrik Søderlind ble tidligere denne uken sperret fra å kommentere på Facebook, etter at to av hans innlegg ble rapportert inn som støtende. Begge kommentarene omhandlet samme person, som Søderlind i lang tid har hatt en konflikt med. En av kommentarene som ble meldt inn, var en kommentar der Søderlind hadde lenket til en samtale som handlet om ham selv, der to av hans argeste kritikere omtalte hans kroppsfunksjoner svært detaljert.

Det er tre ting som slår meg ved denne saken. For det første: den er  ingen måte enestående. Facebook stanser/sletter innhold og stenger brukere ute for et bredt spekter av overtredelser, og utenfor Norges grenser har Facebook-sensuren (som Apple-sensuren i sin tid) skapt betydelig mer debatt enn her. For det andre: uansett hvor mye vi måtte mislike det, så er Facebook i sin fulle rett til å gjøre dette.
Facebook.com er privat eiendom, hvilket gir eierne full råderett over hva som publiseres på nettstedet. Din ytringsfrihet gir ikke andre plikt til å publisere eller selge det du måtte ha å melde – eiendomsretten stor over ytringsfriheten i dette tilfellet. Det tredje poenget er at eierne i dette tilfellet er amerikanske. Det er amerikanske normer som gjelder, og de kan som kjent være pripne og preget av angst for søksmål. Derfor er det ikke overraskende at Facebook følger føre var-prinsippet, og sletter først og spør etterpå.
Med andre ord: “it’s not a bug, it’s a feature”. Det er slik Facebook er, og fortsatt kommer til å være. Det også tenkelig at praksisen kan komme til å strammes inn, jamfør en kommentar fra NRK-saken. Facebooks talsmann i Norden, Jan Fredriksson, forklarer nettstedets praksis med “at det finnes medlemmer ned mot 13 år, og at medlemmer fra hele verden skal kunne bruke Facebook som plattform.” Mye tyder på at Facebook vil senke aldersgrensen på sikt, og det meste av selskapets fremtidige vekst vil skje utenfor det ytringsliberale nord. You do the math, for å holde meg til engelsknorsken her.
Dilemmaet for Didrik Søderlind og andre som ønsker å publisere og debattere profesjonelt på nettet, er Facebooks popularitet. Per idag er det vanskelig for organisasjoner som Human-Etisk Forbund å la være å bruke Facebook, tross alle prinsipielle betenkeligheter. Mitt beste råd er derfor å fortsette å bruke nettstedet, samtidig som man er nøye med å klage på overtramp (uten å forvente at selskapet endrer sin grunnleggende politikk).
Parallellt med dette bør man ha et våkent øye på utviklingen, og gjerne begynne på arbeidet med en exit-strategi for det tilfelle at Facebook trår over en grense som ikke kan tolereres. Eventuelt at selskapet går konkurs eller rett og slett mister brukernes interesse, at det åpne nettet vinner over de lukkede løsningene nok en gang, slik Sir Tim Berners-Lee håpefullt ga utrykk for i Oslo forleden.