I takt med Miljøpartiet de grønnes (MDG) raske opptur på meningsmålingene har angrepene fra partiets konkurrenter om stemmene økt på. Det er som seg hør og bør i en valgkamp (selv om enkelte utspill slår langt under beltestedet). At nå også kulturarbeidernes stemmer er trukket inn i debatten er like begripelig – meningsmålingen som nylig ble publisert på nrk.no viser en ganske oppsiktsvekkende oppslutning om (det tidligere) småpartiet: 27,8% blant billedkunstnere, skuspillere, musikere og forfattere som har bestemt seg.
For å sette det i perspektiv: det er nesten dobbelt så mye som oppslutningen om hele den borgerlige blokken i denne gruppen. Og det er godt over nivået til Ap og SV (selv om sistnevnte også er overrepresentert), partiene bak “Kulturløftet” som har fått det til å klinge så friskt i kulturkassene rundt forbi de siste årene. Utakk er verdens lønn og alt det der.
En åpenbar forklaring er at kunstnere er i stand til å se lengre enn sin egen navle, at de er genuint opptatt av MDG-kjernesaker som klimaendringer og overforbruk. Men 91,4% av de spurte i NRK-undersøkelsen mener også at kulturpolitikken er viktig for hvilket parti de stemmer på, og dermed må partiets politikk på dette området også spille en rolle.
Ved første øyekast ser MDG ut til å ligge ganske tett opp til de rødgrønne i kulturspørsmål. Partiet vil holde på målet om 1% av statsbudsjettet til kultur, gi mer til Den kulturelle skolesekken, opprette flere kunstnerhus og -miljøer med gratis eller rimelige atelierer, øvingsrom osv, øke tilskuddene til offentlig kunst, forbedre de digitale utlånsordningene fra bibliotekene, beholde bokloven og stille “strengere krav til folkeopplysning og kulturelt mangfold” i NRK. Seriøst: what’s not to like for en rødgrønn kulturarbeider på velgervandring?
Men i dagens Klassekampen fremstiller representanter for Skuespilleforbundet og Musikernes fellesorganisasjon MDG nærmest som en trussel mot kulturlivet. I tillegg til å hevde at kulturen generelt er behandlet “stemoderlig” peker de på to punkter fra partiprogrammet, forslaget om å redusere vernetiden for åndsverk og ønsket om å utrede muligheten for legalisering av ikke-kommersiell fildeling. Som det står i MDGs arbeidsprogram, punkt 4.4 “Digitale rettigheter”:
“18. Arbeide for en åndsverkslovgivning som er tilpasset dagens digitale samfunn, og som fremmer kulturproduksjon både i klassiske og nye former. Ta sikte på å redusere opphavsrettens vernetid.
22. Utrede mulighetene for å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk og andre medietyper lovlig, kombinert med ulike løsninger for betaling til utøvere, produsenter og studioer.”
I en kulturbransje med kullsviertro på kopibeskyttelse vil jeg tro at punkt 23. og 24. fra samme avsnitt er vel så uspiselige – her foreslår MDG å forby DRM og det å sperre brukeren ute fra full tilgang til funksjonalitet på egen maskinvare. Hvorom alt er: De to representantene mener dette innebærer “store negative endringer for kulturarbeidere”, og at mange av dem kan “oppleve at inntektene deres går markant ned.”
Som en som lever av åndsverk tillater jeg meg å være uenig med de to foreningsrepresentantene. For det første er det viktig å skjønne konteksten rundt de omtalte forslagene. Som talsmann for MDG, Harald Nissen, sier til Klassekampen: “Vi er opptatt av at kunstneres rettigheter skal ivaretas, men man må se på hvordan forbrukerne bruker de digitale kulturproduktene. Her er det to faglige interesser som møtes: opphavsretten og det å sikre personvernet.”
Jeg syns ikke bare at svaret er godt, jeg mener partiet fortjener ros for å løfte fram konflikten mellom en gruppes eiendomsrett til åndsverk og en annen gruppes personvern og forbrukerrettigheter. Dette er et sakskompleks det hittil ikke er funnet noen patentløsninger på, og behovet for nytenkning er stort. Istedenfor å avvise de to forslagene, bør de utredes og drøftes på lik linje med mer konvensjonelle tiltak som masseovervåkning av nettbrukere.
Forslaget om å legalisere ikke-kommersiell fildeling høres dramatisk ut, men er i praksis regimet den jevne norske fildeler lever under idag. Det er like ulovlig å laste ned siste episode av “Breaking Bad” på Piratebay som å stjele et eple, men sannsynligheten for å bli tatt og straffet er minimal. I den grad ressurser settes av til slikt er det “storfisker” det gås etter, og slik vil det nok fortsette etter innstrammingen av åndsverkloven om erfaringene med svenske IPRED er noe å gå etter.
Det er det andre leddet i setningen, “ulike løsninger for betaling”, som burde vekke rettighetshavernes interesse. Jeg har i mange år tatt til orde for en ordning der en liberal praktisering av åndsverkloven overfor private “daglig-fildelere” (om ikke en regelrett legalisering) byttes mot et nettvederlag som kompenserer helt eller delvis for det økonomiske tapet.
Dette er ikke en ukjent løsning i Norge: Kopinor baserer seg for eksempel på en “våpenhvile” mellom rettighetshavere og ulovlige kopister, der sistnevnte unngår søksmål i bytte mot å betale en årlig avgift som så fordeles til rettighetshaverne. Systemet er ikke perfekt, men det sikrer rettighetshaverne kompensasjon på en langt bedre måte enn søksmål mot ulike individuelle aktører noensinne kan gjøre. Penger i lomma er viktigere enn prinsipper når husleia skal betales.
Det andre kritiserte forslaget, om å redusere vernetiden for åndsverk, er langt mindre kontroversielt. Noe lignende ble faktisk foreslått av et regjeringsoppnevnt utvalg nylig. Idag er et åndsverk, som en bok eller en sang, vernet i 70 år etter skaperens død. Man kan som kjent ikke lide noe inntektstap etter at man er død, og likeså gir et så langvarig vern intet incentiv for kunstneren til å skape nye åndsverk. Vernetiden etter døden er der altså ikke for skapernes skyld, men for arvingenes.
Med tanke på at mange kunstnere ikke etterlater seg stort av materielle verdier, er det rimelig at arvingene får en mulighet til å tjene litt penger på det som er igjen. Man skulle også tro at arvingene var de beste til å ivareta og formidle verkene. Men her viser realiteten seg ofte å være en annen. Altfor mange verk er “foreldreløse” – vernet av loven men uten arvinger som evner eller orker forvalte dem.
Resultatet har jeg erfart som skribent og bokredaktør: man finner et spennende, gammelt bilde man har lyst til å bruke, konstaterer etter research at det er for mye bryderi å få tak i forvalteren av rettighetene og dropper det til fordel for et klarert bilde fra en byrådatabase. Slik oppstår det en tap-tap-situasjon der vi alle blir fattigere: rettighetshaverne går glipp av inntekter, og produsentene og sluttbrukerne får færre gamle åndsverk å velge blant.
Dette skaper også problemer for digitale kulturinnovatører. De kunne f.eks. hatt stor nytte av et norsk fritekstprosjekt på linje med Project Gutenberg, som med sine titusener av fritekster har dannet grunnlaget for alle amerikanske ebokhandlere fra Rocket Ebookstore til Kindle Store. Men et lite språkområde kombinert med lang vernetid gir rett og slett for få forfattere å jobbe med.
For egen del skulle jeg gjerne ha sett vernetiden kuttet til 30 år etter opphavsmanns død (vips! ville favorittene Sigurd Hoel og Jens Bjørneboe havne i det fri), og helst også med et tilleggskrav og aktivitetsplikt. For å kunne kreve inntekt av åndsverket til en avdød slektning syns jeg man må kunne kreve at arvinger oppgir navn og adresse og sørger for at informasjonen er oppdatert. Her kan to punkter fra MDG-arbeidsprogrammets punkt 4.4 være av stor nytte:
“20. Gi Nasjonalbiblioteket rett til å klarere bruk av såkalte foreldreløse verk, altså verk som omfattes av opphavsretten uten at det er mulig å komme i kontakt med opphavspersonene.
21. Lage et system for årlig registrering og publisering av verk som faller i det fri når vernetiden går ut. ”
Summa summarum: Man kan være uenig i prinsippene bak MDGs tenkning på dette feltet, og stille spørsmålstegn ved realismen (vernetiden reguleres av Bern-konvensjonen og kan ikke endres i en håndvending). Men politikken er konsekvent og vil fremstå som forfriskende og fremtidsrettet for mange velgere under tregrensa.
Påstanden om at partiet truer kunstneres inntektsgrunnlag ser jeg lite grunnlag for. Det som er av radikale forslag i MDGs program blir mer enn oppveiet av solid støtte til det eksisterende kultursystemet, og man er åpenbart opptatt av å foreslå kompenserende ordninger.
Kunstnere kan altså trygt stemme på MDG, også av egeninteresse. Når det er sagt, mener jeg at kunstnere (og andre) heller bør gi sin stemme til det viktigste kulturpartiet på borgerlig side. Men det er en annen diskusjon. 🙂
27/08/2013 at 23:59
Spennende tanker. Bern-konvensjonen spesifiserer vel et minimumskrav på 50 år etter kunstnerens død tror jeg. Dessverre er land etter land blitt presset til å gå opp til 70 år, nå er det omtrent bare Canada igjen. Regelen ser ut til å være at ved harmonisering av rettighetslovgivning mellom stater, er det den lengste beskyttelsestiden som skal gjelde.
Canada har forøvrig et føderalt organ for å tillate bruk av foreldreløse verk.
En annen tanke ville kanskje være å innføre “vrakpant” på kunstverk. Staten kunne tilby en beskjeden sum til forfatteren av en bok som har kunstnerisk, men ikke kommersiell verdi mot at den får en creative-commons-type lisens?
28/08/2013 at 06:52
@Lars: Det du skriver om Bern-konvensjonen stemmer. I denne konteksten mener jeg 50 års vernetid etter skapers død også er for lenge, så konvensjonen blir uansett en hindring. Liker forslaget ditt om “vrakpant”, forøvrig. Alt som kan bidra til å gi eldre og idag helt glemte verk en ny sjanse er av det gode.
28/08/2013 at 17:50
Jeg kunne ikke sagt meg mer enig, Eirik. Spesielt poenget at det er snakk om en avbalansering mellom motstridende (legitime) interesser, og ønsket om en aktivitetsplikt.
28/08/2013 at 21:21
Selv om sytti års kopibeskyttelse er lenge nok til at mye verdig litteratur rekker å gå i glemmeboken, finnes det heldigvis lesverdige bøker av forlengst avdøde norske forfattere, til dømes de fire store. Og mye av dette finnes også i digitale formater. Dessverre er det ikke ett stort omfattende nettsted a la Project Gutenberg, men bøkene er spredd ut over en rekke forskjellige nettsteder. Jeg nevner i fleng no.wikisource.org, bokselskap.no, epub.no, runeberg.org, heimskringla.no, dokpro.uio.no, og f9.no/ebok. Alt i alt dreier det seg om i området tusen verk, som egentlig ikke er så aller verst for et lite språkområde.
Sytti års fredningstid er frustrerende, men like fullt er det mye lesbart å ta fatt i. Allikevel håper jeg virkelig at lovgivningen mykes opp, og at i det minste for arvingers vedkommende får man en “use it or lose it” klausul. I og med at en bok vanligvis blir skrevet med ønske fra forfatteren om at boken hans/hennes skal bli lest og at han/hun skal tjene penger på den, så burde lovene innrettes slik at minst ett av disse ønskene kan bli oppfylt. Nylig ble det konstantert at den vanskeligst tilgjengelige litteraturene var den som var utgått fra forlaget, men fremdeles rettighetsbelagt. Jusprofessor P.J. Heald har diskutert problemstillingen i artikkelen “How Copyright Makes Books and Music Disappear”.
I mellomtiden får vi glede oss til 1. januar, når Nordahl Grieg faller i det fri…
29/08/2013 at 13:02
@Lars: Fint med en påminnelse om at Grieg snart faller i det fri. Jeg ser frem til fri spredning av diktningen hans og ikke minst essayene han publiserte i “Veien frem” på 30-tallet. Vi får se om det bidrar til å løfte feltet mer enn frislippet av Nansen (som jo er forfatter av den fabelaktige “På ski over Grønland”) gjorde. For egen del har jeg store forhåpninger til Sigrid Undset, som faller i det fri om bare seks år. Og rett etter henne følger jo Hamsun. Får ikke det norske fritekstmiljøet et løft av de to, er alt håp ute. 🙂
29/08/2013 at 16:50
Ja, “Veien frem”, ja… De artiklene er nå stort sett kun delvis tilgjengelige i en antologi av Odd Hølaas. Og siden han døde i 1968, og antologier har selvstendig verkshøyde… 2039?
Hva sikter du egentlig til med frislipp av Nansen? Ettersom jeg egenhendig har laget ebok-versjoner av “Paa ski over Grønland”, “Fram over Polhavet”, “Friluftsliv”, og “Gjennom Sibir” (se epub.no), og no.wikisource.org har “Eskimoliv”, synes jeg ikke det er så mye å klage over 🙂
To Undset-romaner, som av ukjent årsak er frie, ligger på bokselskap.no. Og stikker du innom den amerikanske ambassade, så du befinner deg på U.S. territorium, så kan du laste ned “Sult” av Hamsun fra Gutenberg og hva du ellers måtte finne av hans romaner fra før 1923, og lovlig ta eksemplarene med inn i kongeriket… står du på utsiden av ambassaden er du derimot en vederstyggelig pirat om du gjør det.
Er ikke rettighetslovgivning gøy?
For dem med mindre forfinet litterær smak, så kan man se frem til 2016, når Øvre Richter Frich og Max Mauser faller i det fri.
29/08/2013 at 17:07
@Lars: Jeg vet at Nansens titler finnes – hvis du leste svaret mitt ville du se at jeg snakket om å “løfte feltet”. Jeg har diskutert ebøker på norsk i 20 år nå, og konstaterer at fritekster spiller en minimal rolle for alle andre enn en ganske liten gruppe entusiaster.
Det er altså forskjell på at en ebok er tilgjengelig og at den betyr noe (noe også Nasjonalbiblioteket oppdaget etter lanseringen av bokhylla.no). Der er avstanden mellom den norsk- og engelskspråklige verden ennå svært stor.
29/08/2013 at 18:04
Hmm, jeg er vel definitivt med blandt disse entusiaster. Enten misforstår jeg deg (som jeg ofte gjør), eller så setter du høye krav til gjennomslag. Riktignok kan jeg bare (delvis) tallfeste nedlastingene av mine egne produksjoner, som typisk ligger på 2-300. I tillegg ligger en rekke av dem, og utgivelsene fra bokselskap.no, direkte tilgjengelig på biliotekenes låne-app, hvor jeg ikke vet antall nedlastinger. Sammenligner man med antall nedlastinger fra Project Gutenberg, er dette høyst respektabelt – så lenge man ikke sammenligner seg med “Kama Sutra”… Det er tross alt ikke snakk om titler som blir revet vekk fra bokhandlernes og bibliotekens hyller.
Kort sagt, jeg synes ikke den norske aktiviteten på fritekstområdet er så ille. Og aktiviteten ser ut til å være økende.
01/09/2013 at 11:10
Dere snakker om bøker.
Vi som lager og spiller musikk er p.t. uten et oppegående kommersielt medium. CDen er om ikke død, så redusert til et visittkort. Musikkforhandlerne er nedlagt i alle mellomstore og små byer, vinyl eksisterer kun som et nisjemarked. Og i dette vakuumet er iTunes for de prinsippfaste, mens folk flest venner seg til å betale fra null til 90kr mnd for å høre stort sett hva de vil når de vil.
Folk tror at god musikk like gjerne kan spilles inn hjemme pga ny teknologi som gjør produksjonen billigere. Det er delvis sant. Men kvalitet koster, nå som før.
Jeg sitter på toget fra Stockholm og en studioinnspilling med ordentlige instrumenter som behandles ordentlig, ordentlig utstyr, og en produsent med 20 års kunnskap og erfaring om akustisk og analog lyd (i tillegg til det digitale, selvsagt). Det er en kompetanse som står i fare for å dø ut, fordi den er kostbar. Produsenten forteller at hans studio er blant de siste av den typen i Sverige.
Hvis dette studioet skal ha råd til husleie og vedlikehold av utstyr, og betale teknikerne for smør på brødet, og hvis musikerne og låtskriverne skal ha råd til å betale for å lage flotte innspillinger, så må jo produktet kunne selges etterpå! Inntjeningen for nyutgivelser har falt som en stein på få år. Dagens negative spiral forårsaker studiodød, og hindrer at kunnskap fra hele forrige århundres innspillingshistorie forsvinner med de fantastiske lydteknikerne/produsentene fra 60-70-80-90-tallet.
Folk lytter til platene fra disse tiårene fortsatt, og revivalbølgen er ikke tilfeldig. Mye kjærlighet, kunnskap og tid er lagt ned i dem. Det blir ikke det samme når man rigger seg til med Mac og mik hjemme.
Det virker for meg som om fildelingsromantikerne har liten interesse for at det fortsatt skal skapes nytt av høy kvalitet. De bryr seg ihverfall ikke om bidra til å legge til rette for det.
01/09/2013 at 18:57
@Live: Du tar opp noen viktige momenter i opphavsretts- og fildelingsdiskusjonen. Derfor er det synd at du velger å bruke et så nedlatende uttrykk som “fildelingsromantikere” om folk som er uenige med deg – med det lukker du jo døra for saklig debatt.
22/12/2013 at 18:38
Godt poeng med arvinger som “ikke finnes”. Men arvinger som finnes og som forvalter arven nidkjært er et annen problem som er verdt å nevne også:
http://www.casanostra.no/?page_id=138