Det er en klisjé men ikke mindre sant av den grunn: Bøker er den beste veien til forståelse av komplekse problemer. Og si hva man vil, men fenomenet spiseforstyrrelser er i høyeste grad komplekst. Jeg har lest flere bøker om mat, helse, kosthold og psyke enn jeg kan komme på i farta, men de to jeg beskriver nedenfor skiller seg ut ved sin rå og brutale skildring av mat, skam og kropp. Den første av bøkene, Hunger – A Memoir of My Body, har vakt størst oppmerksomhet i og utenfor USA, ikke minst fordi forfatter Roxane Gay har et solid forfatterskap bak seg.

Gay har skrevet en rekke skjønn- og faglitterære bøker, har vært professor ved flere amerikanske universiteter og er en landskjent feminist og aktivist. Hunger er, som tittelen antyder, en selvbiografi med utgangspunkt i forholdet hun har til kroppen sin. Gay er sterkt overvektig, og skriver rått og godt om hvordan det er å leve i en kropp så stor at hun må bildegoogle restauranter hun skal besøke for å forsikre seg om at stolene vil tåle vekta hennes. Hvordan det oppleves å leve med konstant fedmehets på gata og nettet, og hvor fordømmende helsepersonell, butikkansatte og kabinpersonale kan være når hun møter opp med det hun kaller den «uregjerlige» kroppen sin.

Hun skriver om hvordan hun har prøvd alle kurer som er der ute, og om da foreldrene i desperasjon tok henne med til en forundersøkelse for fedmekirurgi – en operasjon hun godskjelov valgte å ikke ta. Men aller sterkest er Roxane Gay når hun skriver om årsaken til sitt forkvaklede syn på kropp og mat: Da hun var 12 år ble hun voldtatt av flere gutter fra nabolaget. Anføreren var en gutt hun trodde var kjæreste med, og som også gikk på samme skole. I måneder etter overgrepet, helt til Gays familie flyttet fordi faren fikk en ny jobb, ble hun mobbet på skolen av sine overgripere uten at noen voksne grep inn.

I likhet med talløse andre ofre for overgrep var Roxane så skamfull og skyldbetynget at hun ikke klarte å fortelle noen om det. Voldtektsmennene slapp unna, og foreldrene hennes fikk ikke vite hva som hadde skjedd før hun begynte å snakke og skrive om det for få år siden. Når det er sagt, er det likevel nedslående hvor lite de voksne rundt henne brydde seg om å finne ut av hvorfor hun på kort tid forandret personlighet og spisevaner. Verken foreldre, skole eller helsevesen så på overspisingen som mer enn et utslag av tenåringshormoner og manglende selvdisiplin.

Food was not only comfort; food also became my friend because it was constant and I didn’t need to be anything but myself when I ate.

Roxane Gay, hunger

For Roxane selv ble maten en trøst og hennes beste hjelper i det som i årevis er hennes mer eller mindre bevisste livsprosjekt: Å spise seg ut av verden. Å bli så stor at den virkelige Roxane forsvinner under alle lagene av fett. «Hiding in plain sight», som man sier. Samtidig hjelper fedmen henne til å bekrefte det hun alltid har ment om seg selv etter voldtekten: At hun ikke er verdt noe, at hun ikke fortjener å bli elsket og at verden bør avvise henne. Hun finner seg i forhold som hun i ettertid ser var usunne, fordi det er det hun mener at hun fortjener.

Det er umulig å lese Hunger uten å bli sterkt berørt, for ikke å si opprørt. Jeg vil aldri kunne forstå hvordan det er å leve med så ekstreme traumer som Roxane Gay er påført. Jeg er selvsagt ikke i stand til å fatte hvordan det må oppleves å være svart, overvektig kvinne i USA, der kroppskam og rasisme og misogyni altfor ofte røres sammen til en giftig saus. Men som all god litteratur klarer Hunger å bygge bro over avstanden mellom forfatter og leser, å gi meg en opplevelse av gjenkjennelse og nye perspektiver på mitt eget liv.

For eksempel ser jeg tydeligere enn før hvordan vekten min kan ha påvirket valg jeg har gjort i livet. At jeg har funnet meg – og finner meg – i forhold og situasjoner jeg ikke burde ha akseptert, fordi jeg dypest sett mener at en som ser ut som meg ikke fortjener bedre. Jeg blir av og til beskrevet som konfliktsky, og det er mye sant i det. Det har sine fordeler: En stridbar personlighet gjør det vanskelig å klare seg i en frilanserjobb der personlige forhold til oppdragsgivere er så viktig. Men det finnes et rom mellom konfliktsky og stridbar som jeg ikke har vært flink nok til å utforske. Det er rimelig å anta at vekta har mye å gjøre med det.

Fat, much like skin color, is something you cannot hide, no matter how dark the clothing you wear, or how diligently you avoid horizontal stripes.

ROXANE GAY, HUNGER

Det er lett å tro at Tommy Tomlinsons The Elephant in the room – One Fat Man’s Quest to Get Smaller in a Growing America er nok en «slik ble jeg slank»-biografi som det finnes så mange av på amerikanske bestselgerlister (og som totalt dominerer norske avisers dekning av overvektsproblemet). Men nøkkelordet i tittelen er «Quest». Dette handler om den svært overvektige spaltisten og sportsjournalisten Tomlinsons forsøk på å finne ut av hvorfor han ble så tung, og hva han kan gjøre for å få en vekt som ikke tar livet av ham.

I starten av boka veier Tomlinson godt over 200 kilo, og når han er på det største beskriver han seg som nærmest eggformet. Ved første øyekast er det bare vektproblemet han har til felles med Roxane Gay. Han er en hvit, middeladrende mann som beskriver sin egen oppvekst som preget av trange økonomiske kår, men ellers ganske normal og trygg. Tomlinson er ikke blitt utsatt for vold eller overgrep senere i livet, og har oppnådd anerkjennelse og respekt som journalist. Selv om han har fått sin dose med slengbemerkninger og hån for vekta si, er han ikke blitt utsatt for den giftige blandingen av kvinne- og fedmeforakt som Gay beskriver i sin bok.

The place where my weight and my lies overlap is my shame. I’m ashamed that I am fat and I’m ashamed of the lies I’ve told to keep from doing anything about it.

Tommy Tomlinson, The elephant in the room

Men selv om utgangspunktet er mindre traumatisk, skriver Tomlinson også godt om matavhengighet og kroppsskam. Han forteller om en oppvekst der fet sørstatsmat og en mer passiv livsstil gjorde det lett å bli overvektig, noe som førte ham inn i en ond (og akk så velkjent) sirkel. Tomlinson skildrer med innlevelse hvordan skammen over vekta førte til trøstespising, noe som igjen ga vektøkning og mer skam. Det er heller ingen i hans liv som skjønner hva som foregår, ingen voksen han kan gå til med følelsene sine. Så vekta bare fortsetter å øke, og mobbingen med den. Den får ham til å føle seg stygg, og som for Roxane Gay blir fedmen etter hvert et panser mot avvisningen han er sikker på at han vil bli møtt med.

I takt med vekta vokser også praktiske problemer som hvordan skaffe store nok klær og unngå å sette seg på en stol som kan knekke, og helseproblemer som vond rygg og skrale knær. Hver gang han ser seg selv i speilet stiller han spørsmålene alle tjukkaser har stilt seg selv: Hvordan lot jeg dette skje med meg? Hva er galt med meg, som gjør at jeg ikke bare kan stoppe det? Selvsagt prøver han å slanke seg, gang på gang. Men før eller siden ender alle kurene med at han sitter på parkeringsplassen utenfor drive-in-restauranten og spiser en trøstemiddag før den egentlige middagen.

Som sagt, dette er ikke en bok om hvordan man knekker fedmekoden. Tommy Tomlinson finner etterhvert ut at han aldri kommer til å bli slank, men at han er nødt til å gjøre noen grep for å unngå et kortere liv med lavere livskvalitet enn det han ønsker seg. Han treffer en kvinne som er glad i ham for den han er, han begynner å spise sunnere og bevege seg mer. Skildringen av hvordan en gutt med en ikke-traumatisk bakgrunn kan utvikle et usunt forhold til mat treffer meg rett i solar plexus. Og hans erkjennelse av at overspisingen har rot i følelser han er nødt til å ta tak i, er som å lese mitt eget liv.

I så måte er Tommy Tomlinson en god talsmann for en gruppe som sjelden blir hørt – ikke fordi noen hindrer oss i å snakke men fordi vi selv ikke vil.

Portrettene tatt av Slowking4/Wikipedia (venstre) og Travis Dove