It was the best of times. It was the worst of times.

It was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the spring of hope, it was the winter of despair, we had everything before us, we had nothing before us. De berømte linjene fra åpningen på Charles Dickens A tale of two cities skildrer den franske revolusjon, men treffer også godt på vår tid. Noe av det mest forvirrende ved å leve på 2020-tallet er kontrastene. De teknologiske hverdagsmiraklene i det rike nord versus det brutale og primitive livet som leves av millioner av fattige i sør. Håpet om en lysende fremtid på Mars – og trusselen om sammenbrudd i økosystemet. Noe av det sikreste som kan sies om det kommende tiåret er at denne følelsen vil vedvare.

Innhold

1: Norge er fortsatt et av verdens beste land

Verden er blitt et betydelig bedre sted å leve for de aller fleste mennesker de siste tiårene. Antall mennesker som lever i absolutt fattigdom er lavere enn noensinne i menneskenes nyere historie. Gjennomsnittlig levealder øker stort sett overalt og stadig flere kan lese og skrive. Aldri har så mange jenter fått sjansen til å utdanne seg. Den ukontrollerte veksten i befolkningen som truet med å overvelde økosystemet dabber av. FNs Human Development Index dokumenterer disse fremskrittene, og hamrer også inn hvordan Norge og våre nordiske naboer ligger i verdenstoppen for alle mål for livskvalitet.

Vår unike posisjon har mange årsaker, men viktigst er økonomisk vekst. Det at vi hvert år får en litt større kake å dele, er grunnlaget for vår personlige velstand og velferdsstaten. Selv om veksten har variert på titallet, vil vi sannsynligvis bli mer velstående i det kommene tiåret (men se kapitlet om svarte svaner nederst). Vi har et velfungerende næringsliv og vil produsere mye olje og gass ut tiåret. Selv om prioriteringene blir hardere i fremtiden, vil våre politikere ha et økonomisk armslag nordiske kolleger bare kan drømme om.

Norges økonomi har vokst jevnt og trutt i 200 år. Her vises brutto nasjonalprodukt i Norge fra 1830 til vår tid. Y-aksen er logaritmisk, dvs at veksten er MYE større enn man først får inntrykk av (kilde EH.net)

Samfunnsinstitusjonene som gjør Norge til et fritt og åpent samfunn er neppe truet på kort sikt. Vi vil ha frie valg, ytringsfrihet og et uavhengig rettsvesen i 2030. Partisystemet vårt sørger for at vi ikke får polariseringen som topartistatene USA og Storbritannia vil slite med i lange tider. Falske nyheter vil påvirke den offentlige samtalen, men når tilliten til politikerne svekkes vil det oftere handle om at de lover mer enn hva som er mulig å holde. Eldrebølgen og robotisering av arbeidslivet vil ikke ha slått inn for fullt, og vi vil ha skjøvet på den smertefulle beslutningen om å trappe ned fossilutvinningen.

Selv om folk flest blir rikere, vil stadig flere føle et ubehag ved tanken. Vi vil stadig oftere se hvordan menneskelig vekst butter imot naturens grenser. Velstand kontra artsutdøing blir en gjenganger. Vi vil gradvis innse at det grønne skiftet ikke blir en kjapp og sømløs overgang fra en type vekst til en annen, men isteden vil utspille seg som andre store omveltninger i nyere tid: Langsomt, komplekst og kostbart. Norges unike problem i Norden og Europa er at vi ikke bare skal håndtere det grønne skiftet og eldrebølgen, men samtidig må gjøre noe substansielt med fossilbransjen. Tanken på hva det vil kreve av hver og en av oss vil prege debatten langt mer i 2030 enn i 2020.

2: Demografi er fortsatt elefanten i rommet

Demografi er skjebne sies det ofte, og det kommende tiåret vil understreke hvor sant dette er. I 2030 vil Jordas befolkning ha vokst til rundt 8,5 milliarder. Vi behøver neppe å frykte at det i seg selv fører til sultkatastrofer eller mangel på andre ressurser, for vi produserer allerede i 2020 mat til godt over 9 milliarder mennesker om vi forvalter og fordeler den riktig (reduksjon av matsvinn alene kunne fø på en ekstra milliard). Isteden er det særlig den demografiske asymmetrien – ulik befolkningsutvikling på ulike steder – som vil styrke seg på 2020-tallet og skape muligheter og grobunn for konflikt.

Globalt sees dette tydeligst i kontrasten mellom Afrika og Europa. Mens Afrika vil oppleve kraftig vekst fram mot 2100 og kanskje tredoble befolkningen fra dagens nivå, kommer Europas befolkning (iberegnet Russland til Uralfjellene og mange tidligere sovjetrepublikker) til å toppe seg i løpet av 2020-tallet og så begynne å falle langsomt. Eldrebølgen er allerede på god vei i Sentral-Europa, og vil bare forsterke seg med årene. Samtidig vil Afrika ha en svært ung befolkning, og erfaringsmessig vil mange av disse ungdommene ønske å finne arbeid i Europa. I 2030, når Afrikas befolkning runder 2 milliarder, vil antallet som ønsker å migrere nordover være langt større enn idag.

Her burde det ligge en gyllen mulighet: Eldrebølgens Europa vil trenge millioner av unge arbeidstakere til å jobbe i omsorgssektoren, og erstatte ansatte i andre virksomheter som pensjoneres. Og Afrika har altså millioner av arbeidsvillige unge som er mer enn villige til å reise. Men skal vi dømme etter den politiske debatten de siste tiårene, er sannsynligheten stor for at økt migrasjon fra sør gir oss en enda hissigere debatt om innvandring og integrering. Følelsen av at Europa går mot “aftenlandets undergang” vil være sterk hos mange, ikke minst den stadig voksende eldre befolkningen.

Vi vil også se lokale varianter av samme fenomen. I det meste av det rike nord er det nå en klar demografisk asymmetri mellom by og bygd. Byer og tettbygde strøk opplever fremdeles vekst (i økende grad drevet av innvandring) og har derfor en høy andel unge, mens distriktene rammes av fraflytting og forgubbing. Innen 2030 vil vi se mange kommuner på full fart inn i en demografisk dødsspiral, der eldre befolkning gir lavere skatteinntekter samtidig som omsorgsbyrden øker. Skoler tømmes og fritidstilbud utarmes, og omsorg blir så dominerende i det lokale arbeidslivet at det i seg gjør det lite attraktivt for unge å flytte dit.

Statistisk Sentralbyrås (SSB) befolkningsprojeksjoner for 2040 viser tydelig hvor veksten blir stor, liten og negativ. Dynamisk kart her

Kartet over er dermed også et varsel om fortsatt ustabilt politisk vær i Norge. I 2020 setter et nytt distriktsopprør sterkt preg på politikken. Hvis befolkningen utvikler seg slik Statistisk Sentralbyrå ser for seg, med fortsatt vekst i byene og stadig flere småkommuner som stagnerer eller opplever befolkningsfall, vil frustrasjonen og fortvilelsen som har drevet Senterpartiets vekst bare øke på. Vi kan i verste fall havne i samme situasjon som den man har i USA, der tynt befolkede delstater i Midtvesten og folketunge og etnisk mangfoldige stater langs kystene har havnet i en bitter og fastlåst “kulturkrig” som foreløpig ikke ser ut til å ha noen ende.

Man kunne kanskje tro at det nye distriktsopprøret går over av seg selv, rett og slett fordi befolkningsgrunnlaget gradvis forsvinner. Men samtidig pågår det en debatt om hva det vil si å være norsk over hele landet, og i den vil bygdene fortsatt spille en stor rolle. Også i byene ønsker mange at vi skal ha spredt bosetning og levende bygder, fordi det er en sentral del av vår identitet og kultur, og fordi vi er opptatt av hvordan maten produseres og hvor langt den fraktes. Derfor kommer det antagelig til å brukes mye ressurser på å holde hardt rammede småkommuner i live. Og heldigvis for våre politikere vil de fortsatt ha en ganske romslig pengesekk å dele fra i 2030.

3: Ingen nye energikilder gir fortsatt fossiløkonomi

En kjernekompetanse for fremtidstenkere er å se forskjellen på felter med rom for rask innovasjon og de der handlingsrommet er begrenset. Forbrukerelektronikk er et eksempel på det første, energiproduksjon er kroneksemplet på det siste. Kortversjon: Det kommer ikke noe “iPhone moment” for energi i det neste tiåret. Energikildene vi har er alle basert på gammel teknologi (de første solcellepanelene ble produsert tidlig på 1950-tallet), og fusjonskraft er den eneste potensielle nyvinningen på horisonten. Men den horisonten ligger langt etter 2030. Det går så tregt med forskningen på lønnsom fusjonskraft ser vi neppe ser det på denne siden av 2050.

Så altså: Kortene vi har fått utdelt i 2020 er de samme vi vil spille med i 2030. Energimiksen vil være den samme, det er kun forholdet mellom de ulike kildene som vil endre seg. Hovedspørsmålet er hvor raskt fornybare alternativer kan erstatte de skadelige fossile brennstoffene. En mye brukt (om enn omdiskutert) kilde til kunnskap om fremtidens energibruk er det internasjonale energibyrået IEAs World Energy Outlook. I 2019-utgaven ser byrået på hvordan vi kommer til å produsere energi i fremtiden. Konklusjonen for det neste tiåret er klar: Olje, gass og kull vil fremdeles dominere energimiksen i 2030.

Kilde: IEA World Energy Outlook 2019

Figuren over viser at etterspørselen etter gass ventes å vokse både i standardscenariet og et med en strengere miljøpolitikk. Etterspørselen etter olje er mer usikker, mye fordi det avhenger av gjennomslaget for elbiler og annen eltransport. Ekspertene som vår egen regjering lytter til forteller at det fra et (kortsiktig) økonomisk perspektiv vil lønne seg å satse på fossil energi på norsk sokkel i minst et tiår til. Det er mot den bakgrunnen vi må forstå finansministeren når hun i desember 2019 sier at det er “koko å stenge oljekranene nå”.

Siv Jensen nevner også eldrebølgen som et argument for fortsatt utvinning, Når omsorgsbyrden øker og skatteinntektene faller er det fossilinntektene og Oljefondet som skal trygge velferdsstaten. Med tanke på kapitlet om demografi over kunne hun ha nevnt distriktspolitikken, da det vil bli dyrere å opprettholde spredt bosetning i fremtiden. Landet skal også gjennom et grønt skifte og klimatilpasning som krever store ressurser. Alliansen for å bevare dagens produksjon på et høyt nivå vil derfor være bred og sterk i lang tid, og det blir mye “business as usual” fram mot 2030.

4: Ingen kvikk fiks på klimaproblemet

I så fall suser vi forbi målet om 1,5 eller 2 graders global temperaturøkning, og vil være på vei mot katastrofale 3 grader eller mer. Vårt viktigste konkrete mottiltak i dag og i 2030 vil være kutt i andre utslipp, ikke minst fra transport. Norsk klimapolitikk har ført til at vi har en langt høyere elbilandel enn de fleste andre land. Men den illustrerer også hvor lang tid det vil ta å fase inn elektrisk transport så det monner. Etter ti år med momsfritak og andre insentiver var 7% av den norske personbilparken helelektrisk ifølge SSB ved inngangen til 2019. Det tallet vil øke utover i tiåret, men levetiden til bensinbiler vil sørge for at vi er langt fra 100% i 2030.

Da har vi ikke regnet med kjøretøy som er uten gode elektriske alternativer ved starten på tiåret. Vi har heller ikke tatt høyde for at personbil er en ganske lavthengende frukt på tiltakstreet. Det er mye vanskeligere å avfossilisere flybransjen, internasjonal skipstrafikk og jordbruket. Og selv om mange land i det rike nord har redusert utslippene og Norge har som mål å kutte 40% innen 2030, øker de i Kina og andre land på vei ut av fattigdom. Vind, sol og elbiler bidrar rett og slett ikke nok, og derfor er karbonfangst blitt nødvendig for å få klimaregnskapet til å gå opp.

Cicero senter for klimaforskning har laget scenariomodeller som viser hva som kreves for å nå ulike klimamål. To grader lar seg ikke lenger løse uten karbonfangst i stor skala.

I 2020 finnes en rekke karbonfangstmetoder som er klare til bruk eller under utvikling. Vi kan fex lagre CO2 under bakken eller konvertere den til nyttige stoffer som plastikk. Problemet er ikke idétørke men skalerbarhet. Hvordan tar vi vellykte pilotprosjekter og forvandle dem til en global infrastruktur for fangst, transport og lagring som virkelig vil monne? Tenk på striden rundt kostnadene og miljøkonsekvensene av ferjefri E39 på Vestlandet, gang det med hundre og legg til internasjonal politikk og kulturforskjeller. Da har du en idé om hvilke hindre vi må over for å få på plass et globalt karbonfangst-regime.

Det er nærliggende å si – og jeg har hørt mange si det – at markedet vil fikse biffen, slik det fikset solenergi og elbiler. Nå må det jo påpekes at det offentlige investerte mye i disse teknologiene før de ble kommersielt interessante, men det overgripende problemet er at det ikke fins etterspørsel etter milliarder av tonn med innfanget CO2 som kan betale for bygging og drift av anleggene. Dermed faller det på det offentlige å bære disse kostnadene og ta belastningen ved å finne trygge lagringsplasser for fanget CO2. Striden rundt vindmøller idag viser hvor problematisk det kan bli.

5: Forverret klima styrker miljøbevegelsen

“Business as usual” i energipolitikken og manglende CO2-fangst kan bare bety én ting ifølge vitenskapen: Klimaproblemene vil være langt mer merkbare i 2030 enn idag, også i Norge. Vi kan komme til å passere Paris-målet på 1,5 graders temperaturøkning, få mer ekstremvær med flom og ras, flere tørkesomre og grønne vintre lik den store deler av landet opplevde i 2019/20. De stadige krisevarslene fra naturens side vil føre til at miljøengasjementet ikke dabber av og forsvinner på 2020-tallet, slik det gjorde på 1970-tallet og 1990-tallet. Tvert imot er det all mulig grunn til å tro at det vil øke på og finne nye former og uttrykk. Gretha Thunbergs globale korstog og “Extinction Rebellion”-bevegelsen er en forsmak på dette.

Akkurat dette er ikke vanskelig å spå. For eksempel skrev fremtidsforskere som arbeidet for oljeselskapet Shell dette i et scenario i 1998: “[A] coalition of environmental NGOs brings a class-action suit against the US government and fossil-fuel companies on the grounds of neglecting what scientists (including their own) have been saying for years: that something must be done. A social reaction to the use of fossil fuels grows, and individuals become ‘vigilante environmentalists’ in the same way, a generation earlier, they had become fiercely anti-tobacco. Direct-action campaigns against companies escalate. Young consumers, especially, demand action…”

Det betyr ikke nødvendigvis at vi får et stort stemningsskifte i folket som helhet. Klimaskepsisen sitter dypt i Norge, både fordi vi er så avhengige av oljepenger for å finansiere velferden vår og fordi konsekvensen av å endre syn kan bli merkbare endringer i livsstilen vår. Om ti år vil fremdeles en stor andel av folket og et flertall av partier mene det er viktig å “gjøre noe”. Men i praksis vil man stemme for at ting fortsetter som før så lenge som mulig. Samtidig vil de økende klimaproblemene ha økt oppslutningen om grønne partier, og ikke minst øke desperasjonen til de mange som frykter for fremtiden.

Denne spørreundersøkelsen fra 2019 viser at et flertall av nordmenn har et ikke-vitenskapelig syn på klimaendringene. Kilde: YouGov

I mange europeiske land har de grønne vunnet tilslutning med et budskap om at det grønne skiftet ikke blir enkelt, men kommer til å kreve personlige ofre. Tross det svært gode resultatet for Miljøpartiet i hovedstaden i 2019 spørs det likevel om man får samme oppslutning på landsbasis i løpet av 2020-tallet. For mange i Norge utenfor Oslo er for avhengige av “oljå” til å kunne støtte et parti som har styrt avvikling av oljevirksomheten på programmet. Men i Norge trenger ikke de grønne bli størst for å få innflytelse, de trenger bare bli store nok til at man ikke kommer utenom dem.

Blir Miljøpartiet tungen på vektskålen i Stortinget vil vi få grønnere politikk i Norge på tjuetallet, etter modell av det som har vært prøvd ut i Bergen og Oslo. Hovedmålet om utfasing av fossilindustrien vil likevel ligge langt unna i 2030, og hvert grønne tiltak vil utløse sterke protester. Vi kan forvente flere bygdeopprør og “gule vester” mot eliten i byene. Det som kan dempe denne konflikten er distriktenes sårbarhet for klimaendringer. Orkaner, flom og ras rammer kysten hardt, mens tørkesomre er ekstra tunge å bære for landbruk og skogbruk. Naturen kan tvinge fram et stemningsskifte som skaper grunnlag for nye politiske allianser.

Tegn på at vi er i gang med det grønne skiftet: At norske medier slutter å snakke om “oljeeventyret” (her fra en sak om Statfjord-feltet i VG i januar 2020).

6: Den politiske turbulensen fortsetter

Alle kapitlene over er en sterk antydning om at den politiske uroen vi har sett de senere årene vil fortsette i lang tid fremover. Demografisk asymmetri vil drive politiske konflikter rundt avfolking, eldrebølge og migrasjon. Miljøproblemene vil ligge bak opprivende debatter om hvordan vi organiserer samfunnet i fremtiden. Legg til økende sosial ulikhet i store deler av verden, og vi har en “perfekt storm” av konfliktområder som kan forklare hvorfor så mange tyr til populistiske og autoritære budskap i vår tid. Det hjelper ikke at nett og sosiale medier har fragmentert den offentlige debatten.

Det finnes ikke lenger felles opplevelser vi kan samles om på som folk, utover idrettsbegivenheter og nasjonale katastrofer. Vi har søkt tilflukt i ekkokamre der vi er utsatt for ensidig og villedende informasjon, og leser nettaviser som bombarderer oss med “innhold” skapt for å generere annonseinntekter. Fragmenteringen og meningsuttømmingen påvirker selvsagt også politikken. Det har vært sagt mye om sosialdemokratiets fall de siste tiårene, men det slites vel så mye på motsatt fløy. I 2020 er det f.eks. smertelig åpenbart i USA og Storbritannia, der de store høyrepartiene har rensket ut moderate stemmer og satset på konfliktorientert utspillspolitikk.

I Brexit-avstemningen i 2016 var det klare forskjeller på stemmegivning etter alder og bosted. I England stemte 53 % ja til Brexit, mens det i London bare var 40 % ja.

Intet av dette forandrer seg med det første. Sosiale medier og smarttelefoner vil være en minst like viktig del av vår hverdag i 2030. Vi kommer ikke tilbake til tiden da hele Norge snakket om hovedsaken på Dagsrevyen foregående kveld (ikke at det alltid var et gode!) Donald Trump og Boris Johnson vil vise seg å ikke være unntak fra regelen, men snarere representanter for dype og langvarige trender som vedvare i 2030. Demagoger på begge fløyer vil spille på konfliktaksene by/land, gammel/ung, folk/elite og innfødt/innvandrer. Politikere med lettvinte løsninger vil få “drahjelp” av komplekse problemer (se klima og demografi over) som får konvensjonelle politikere til å virke tafatte.

La oss se på eldrebølgen nok en gang. I 2030 er det 50% flere nordmenn over 80 år, og det vil trenges tusener av nye ansatte i eldreomsorgen. Ifølge SSB kan helsevesenet mangle 57 000 helsefagarbeidere og 28 000 sykepleiere i 2035, og med dagens kjønnsfordeling må opptil halvparten av jenter måtte ta helseutdanning for å dekke behovet. Det kommer ikke til å skje. Norge har ingen reserve av arbeidskraft klar til å ta slike jobber når krisa kommer. Ei heller fins det en teknofiks i 2030 – robotisering kan først bli viktig i eldreomsorgen i senere tiår. Det vil hjelpe å få flere deltidsansatte over på heltid, men import av arbeidskraft vil ikke bli til å unngå.

Å hente fra nærområdene blir vanskelig fordi de fleste EU-land rammes hardere av eldrebølgen enn oss. I mange afrikanske land vil det som nevnt over være stort overskudd av unge mennesker som er villige til å emigrere, men innvandring fra denne verdensdelen har lenge vært svært upopulært i Europa. Mest skeptiske til afrikansk innvandring er de samme eldre som trues av omsorgssvikt. Populister vil selge inn Ole Brumm-politikk til de eldre, for så å skylde på syndebukker når løftene må brytes. Det betyr flere angrep på “the usual suspects” i denne debatten: det liberale samfunn, mediene, homofile og transpersoner, muslimer, mørkhudete og jøder.

7: Det frie og åpne nettet forvitrer

Idag tar vi tilgang til internett for gitt på linje med strøm og rent drikkevann. Vi regner ikke bare med at nettet fungerer, men at det er raskt, billig og gir tilgang til alt det (lovlige) innholdet vi måtte ønske. At nettet stort sett kan innfri disse ønskene er vårt tids kanskje største teknologiske mirakel. Men internett, som ifølge myten ble bygd for å motstå atomangrep, er ikke usårlig. Den frie og åpne strukturen nettet har hatt siden Tim Berners-Lee lanserte World Wide Web i 1991 er truet, og med det også den globale nettkulturen og vår tids viktigste utgangspunkt for innovasjon.

Fragmentering av internett har opptatt aktivister, forskere og myndigheter lenge, og var blant annet tema på Davos-møtet i 2015. Det er flere måter dette skjer på, her skal jeg omtale to som kan blir vanligere mot 2030. Den første er myndigheters forsøk på å undergrave det felles globale nettet via hacking og falsk informasjon, ved å skru av tilgangen helt, sette opp brannmurer mot verden og tilby alternativer til populære tjenester eller rett og slett skape alternativ til internett. Iran og Nord-Korea har dette allerede, og i 2019 ble det kjent at russiske myndigheter prøver ut Runet, en prototyp på et statskontrollert internett-alternativ.

Også i vestlige land fins det et ønske om å rense nettet for uønsket innhold, som den britiske regjeringens nasjonale pornofilter (som også er ønsket av enkelte norske politikere). Det politiske turbulensvarselet jeg kommer med i forrige kapittel er også et klart varsel om mer kontroll over internett. De sterke mennene vi søker til i harde tider ser på medier og fri informasjonsflyt som et problem, og flere slike politikere vil skape etterspørsel etter teknologi for å filtrere, begrense og smuldre det globale nettet opp i digitale øysamfunn. Slike løsninger har den store tilleggsfordelen for autoritære regimer at masseovervåkning av brukerne blir enklere.

I mai 2019 sto en håndfull private (amerikanske) aktører for 76 % av trafikken på mobilt internett. Lignende tall finner vi for datamaskiner.

Den andre formen for fragmentering som bekymrer er private aktørers stadig viktigere rolle. Brorparten av nettbruken, enten vi måler den i skjermtid eller nedlastet datamengde, brukes nå på nettsteder og tjenester eid av en håndfull selskaper. Google og Facebook leverer uunnværlige tjenester til milliarder av brukere, uten å kreve direkte betaling. Men indirekte betaler brukerne ved å bli masseovervåket og legge eget innhold bak passord-murer. Det gjør det ofte umulig å finne for dem som ikke bruker samme tjeneste, og gjør det så tungvint for brukere å bytte tjeneste at den reelle valgfriheten begrenses. Det er liten grunn til å tro at de tunge aktørene kommer til å endre kurs, all den tid de tjener så godt på dagens strategi. De “frie” delene av nettet i 2030 vil være enda mer dominert av store selskap enn idag.

Selv om nettet byr på et enormt mangfold av opplevelser, og kulturen for selvpublisering fortsetter å leve på de lukkede plattformene, er det grunn til å frykte at innovasjonstakten vi har vært vant til vil dabbe kraftig av. Uten den lave terskelen som lå i å kunne legge produktet rett på nett ville vi ikke fått Google og andre livsendrende tjenester. I 2030 kan vi ha en situasjon der stater og selskaper har forvandlet internett til et arkipelag av proprietære nettverk bygd for ikke å kommunisere lett med hverandre. Der et villnis av restriksjoner, filtre og betalingsmurer gjør digital innovasjon til et spill for den som er velbeslått med penger og advokater. For norske brukere betyr det færre valgmuligheter, høyere priser og en kjedeligere hverdag.

8: Gjennombrudd for robotisering

Robotisering av arbeidslivet er en av disse science fiction-ideene som bare ikke vil gå sin vei, som flygebiler. Men i motsetning til flygende personbiler er robotisering noe som sannsynligvis vil finne sted i stor skala i ikke altfor fjern fremtid. Det er ikke minst fordi eldrebølgen er en så viktig drivkraft. Japan er hardere rammet av eldrebølgen enn noe annet rikt land, takket være lave fødselstall og liten innvandring. Japans befolkning begynte å falle rundt 2010, og scenariet med bygder som tømmes for unge folk er der forlengst en realitet. For å opprettholde produksjonen av varer og tjenester, kommer man ikke forbi å sette roboter inn i typiske menneskejobber.

Erfaringene fra Japan viser at den viktigste hindringen for robotisering i full skala er kognitiv, eller robotenes intelligens om man vil. Roboter sliter fremdeles med oppgaver som ikke er rutinepreget samlebåndsarbeid, som for eksempel å håndtere objekter som varierer i form og farge. Å sortere frukt, brette tøy eller bevege seg ubesværet i blant mennesker som er i bevegelse er fremdeles krevende for roboter. “Sosial intelligens”, som trengs hvis roboter skal inn i omsorgssektoren, er antagelig tiår unna. I 2030 vil det fremdeles være slik at roboter kun kan dominere når forholdene ligger perfekt til rette for det. Kanskje blir trafikken et slikt gjennombruddsfelt.

Scaniagruppens visjon for gradvis innfasing av autonome lastebiler i fremtiden.

I 2020 er vi kommet et stykke på vei i gjøre biler selvkjørende, og selvstyrte kjøretøy på skinner har eksistert i årevis. Transportsektoren på land og til sjøs i Norge sysselsatte rundt 100 000 mennesker i 2017, så masserobotisering her kan potensielt frigjøre mye arbeidskraft. Om vi ikke ser de store utslagene på landsbasis i 2030 kan selvkjørende biler få lokale gjennombrudd. Et eksempel er tynt befolkede landkommuner med mange gamle som ikke lenger kan kjøre selv. Lite trafikk på veiene gjør det lettere å fase inn teknologien, og selv én eller to frigjorte arbeidsplasser kan bety mye for driften av kommunen. Ikke overraskende er eldrebølge-landet Japan tidlig ute her også.

Hvis norske distriktskommuner blir spydspissen i robotiseringen, blir de også tidlig ute med å takle hovedproblemet: Det er krevende å omutdanne ansatte til et yrke totalt forskjellig fra det de har hatt i alle år. Folk kan ikke tvinges til å utdanne seg til en jobb de ikke liker, og om presset for å lykkes med jobbskiftet blir for stort kan man i verste fall ende uten arbeidsevne i det hele tatt. Det samme kan forøvrig sies til argumentet om at uføre skal redde oss fra eldrebølgen: Det blir vanskeligere enn vi tror, og suksessraten kan bli lav. Import av arbeidskraft fra Afrika vil også medføre store utgifter til utdanning og integrering, så heller ikke det er en snarvei. Som med så mange av utfordringene som foran oss finnes det neppe et enkelt og smertefritt valg.

9: Smarte byer driver det grønne skiftet

I 2007 passerte menneskeheten en milepæl: Det var første gang i Homo sapiens’ 300 000 år lange historie at det bodde flere mennesker i byen enn på landet. Urbaniseringen eller sentraliseringen er en ustoppelig kraft i vår tid, og intet tyder på at det vil endre seg på denne siden av århundreskiftet. Det er mange grunner til at det er slik, en av de viktigste er at byer og regionene som omgir dem er arnesteder for nyskapning og nytenkning. Mange mennesker samlet på ett sted gir ikke bare en opphopning av penger og hjernekraft, det utløser også nettverkseffekter når folk med ulike bakgrunner og tenkemåter møtes og inspirerer hverandre.

Dette er grunnen til at de fleste patenter idag tas ut i storbyregioner i USA, India, Kina og EU, og at all høyteknologien du bruker i det daglige er utviklet og bygd i en slik region (som regel en millionby i Kina). Dette vil ikke ha forandret seg en tøddel i 2030. Tvert imot: Byenes posisjon vil bare ha styrket seg, og i tiåret foran oss vil vi gang på gang se prosessen med at en trend starter blant hippe storbybeboere før de brer seg utover i landet. Interessant nok handler konseptet “smartby” i 2020 langt mindre om bruk av sensorer og styringssystemer enn om smarte løsninger som varetransport med elsykkel, bibliotek med “maker spaces”, åpne byrom og vegetarprodukter.

Også i Norge er CO2-utslippene fra storbyer betydelig mindre enn fra småkommuner. Her fra Miljødirektoratets oversikt, skalaen er tonn CO2-ekvivalenter per innbygger.

Dette er mer enn retorikk. I likhet med storbyer verden over har Oslo kuttet sine klimagassutslipp mye raskere enn landet som helhet, og ligger godt under snittet for kommuner i Norge. Det er mange årsaker til dette. Folk i byen bor i energieffektive bygårder, det fins kollektivtrafikk og langt flere tilbud er i gang- og sykkelavstand. Stordriftsfordeler gjør det billigere per innbygger å gjennomføre miljøtiltak. I tillegg har vi altså innovasjonsevnen, både den teknologiske og sosiale. Elsykkelen, et vel så viktig klimatiltak som elbilen, fikk sitt gjennombrudd i kinesiske storbyer etter år 2000. Den globale klimastreik-kampanjen startet i Stockholm.

Delingsøkonomi og sirkulærøkonomi er to byfenomener som kan vokse i betydning mot 2030. Om bilprodusentene lykkes med selvkjør kan antall biler og parkeringsplasser kuttes drastisk, fordi bilene selv sørger for å være tilgjengelig for bruk døgnet rundt. Sirkulærøkonomi, ideen om å spare på ressurser ved gjenbruk og utlån av bruksgjenstander, prøves allerede ut mange steder. Storbyene vil også være pådrivere for klimavennlig og vegansk mat, bybruk, kjøtterstatninger og in vitro-kjøtt. For landbruket blir det en utfordring å finne sin plass i det nye mat-landskapet, og unngå å bli en leverandør av råstoff til den fremvoksende matteknologibransjen.

En av de mest skadelige forestillingene i det moderne Norge er den påståtte motsetningen mellom by og land. Sannheten er at de har vært avhengige av hverandre i 5000 år, og i en fremtid med usikker matforsyning og distrikter preget av eldrebølge og klimaendringer vil dette bare styrkes. Det er lett å miste det av syne fordi så mye formell og uformell makt er basert i Oslo, men byens største verdi er rollen som arnested for lokale ideer og portal for mennesker og ideer utenfra. I skrivende stund har Oslo 690 000 innbyggere, i 2030 regner SSB med at vi er blitt trekvart million. Det som er bra for Oslo, er også bra for Norge.

Det er ekstra vanskelig å se dette i Norge, fordi så mye av verdiene hentes opp til havs og føres i land i kystkommuner. Men ugfa

10: Starten på industrialiseringen av rommet

2020-tallet kan bli tiåret da romfarten for alvor begynner å ligne på science fiction-visjonene. Utgangspunktet er det beste, med et 2010-tall som var det mest innovative og ambisiøse siden Apollo-æraen. NASA fremsto som revitalisert etter prestisjenederlaget med kanselleringen av romfergen. Kina og India kom på banen for fullt, og private aktører som SpaceX og Blue Origin bidro med tekniske gjennombrudd. Særlig gjaldt dette SpaceX, som tok i bruk den første raketten med et førstetrinn som var gjenbrukbart, som skapte et lavprissegment i satellittmarkedet og som mer enn noen andre rettet fokus mot menneskelig utforskning av planeten Mars.

I 2020 er selskapet i full gang med å utvikle den første helt gjenbrukbare romraketten, kalt Starship. Med en løftekapasitet tilsvarende måneraketten Saturn V, men med evnen til å lande, tanke opp og fly igjen etter noen timer kan Starship øke løftekapasiteten til rommet fra dagens nivå med en faktor 1000. Dette gildet skal betales ved inntekter fra det største romprosjektet i historien, satellittnettverket Starlink. 40 000 satellitter i lav jordbane skal levere bredbånds internett til det neste av kloden og generere inntekter som blant annet skal brukes til betale for de første bemannede ferdene til Mars. SpaceX sikter mot et driftsbudsjett i av samme skala NASA-budsjettet (22 milliarder dollar i 2020), noe som vil muliggjøre et privat romprogram.

Selv om selskapet som sto bak dette konseptet for gruvedrift på asteroider nå er borte, er grunnkonseptet sunt om man klarer å redusere kostnadene opp til rommet.

Det kan føre til at vi ser mennesker på Mars i 2030 (selv om jeg tviler på at vi rekker det), men hovedsaken her er at man kommer igang med industrialiseringen av rommet som visjonære tenkere har ment var nødvendig i over hundre år. Tanken har hele tiden vært at verdensrommet trengte en infrastruktur for næringsutvikling, tilsvarende veier, flyplasser, havner og strømforsyning på Jorda. Starlink er det første steget i denne industrialiseringen, det neste blir å lokke andre næringer opp i rommet med romferder som koster en hundredel av dagens prisnivå. Dette er også kongstanken til Jeff Bezos, gründeren bak Amazon, verdens rikeste mann i 2020 og eieren av romselskapet Blue Origin.

Bezos har tatt utgangspunkt i forslag fra 1970-tallet om å droppe kolonisering av planeter med alt det innebærer av problemer, og isteden bygge enorme romstasjoner som kan skreddersys til våre behov og plasseres akkurat der det passer oss. I et foredrag han holdt våren 2019 peker Bezos på at det handler om langt mer enn å utforske rommet. Det handler om å frigjøre vår vekstøkonomi fra de naturlige begrensningene som ligger i et lukket system (som Jorda faktisk er). I det tomme rommet mellom planetene finnes det ikke mangel på plass, energi eller ressurser. Det er ikke noe økosystem som kan ødelegges, ingen atmosfære som kan forgiftes eller arter som kan utryddes.

Terskelen for å komme igang er høy, men når vi har på plass en infrastruktur for å utvinne, transportere og bearbeide råstoffer i rommet har vi også grunnlaget for en rombasert økonomi. Og den kan altså vokse så raskt den vil på alle de måter den vil uten å skade noe livsmiljø – i all fremtid. Det finnes et veldig enkelt mål på om de ambisiøse private prosjektene lykkes: Antall mennesker i rommet. I skrivende stund er det seks mennesker i rommet, et nivå vi har ligget på siden de første romstasjonene på 1970-tallet. Hvis tallet er vesentlig høyere enn dette (tenk 20 eller mer) i 2030, og ikke minst hvis noen av astronautene er på Månen eller Mars, vet vi at vi er i gang med ekspansjonen ut i rommet som vil gjøre mennesket til en multiplanetarisk art.

Men hva med…?

Det grønne skiftet: Mye skrik, langt mindre ull enn vi skulle ønske. 20-tallet blir en gullalder for konferanser og utredninger om det grønne skiftet. Det vil bli solgt mange Cybertrucks til grønne konsulenter. Men når det kommer til krita vil vi kvie oss for å gjennomføre tiltak som faktisk koster noe politisk. Kanskje blir vi så lei av hele begrepet at vi finner på et nytt før 2030.

Mobiltelefoner og sosiale medier: Vi får neppe noe nytt “iPhone moment” her heller. Sosiale medier og mobilteknologi viser alle tegn på å ha nådd et teknologisk platå, slik de fleste teknologier gjør etter en tid. På platået er det evolusjon og ikke revolusjon som gjelder. Vi vil helt sikkert få se nye formfaktorer (bøyelige skjermer, smartbriller) og nye tilbydere av sosiale medier. Men for brukere i 2030 vil SoMe-landskapet i 2020 være langt mer gjenkjennelig enn landskapet i 2010 er sett fra 2020.

Gartners hype-kurve for mye omtalte teknologier i 2019. Det blir spennende å se hvor mange av dem som når sitt produktivitetsplatå på 20-tallet…

Virtuell virkelighet (VR) og utvidet virkelighet (AR): Relanseringen av VR i annen halvdel av 10-tallet ble ikke det kommersielle gjennombruddet mange hadde håpet på, men ble heller ingen total fiasko. VR og AR har funnet seg nisjer innen spill, design og utdannelse som gjør at de kan overleve , og vi vil se produkter som gir en mye bedre brukeropplevelse på 20-tallet. Men for å skape VR-innhold som kan konkurrere med film og TV trengs det tekniske gjennombrudd av en helt annen skala enn hva som kan realiseres før 2030.

IoT: Situasjonen for IoT (Internet of Things, “tingenes internett”) er ikke helt ulik den for VR. Det ble lansert mange spennende produkter i forrige tiår, fra smarte lyspærer til Amazon Alexa og Google Home. I 2020 selges systemer for overvåkning og styring av det meste som skjer i hjemmet fritt, men fremdeles forbindes smarthus mer med reklamer og memes som latterliggjør dem enn med genuin nytteverdi. For å få et løft for IoT på 20-tallet trengs felles produsentstandarder og enklere bruk, bedre personvern, høyere energipriser og skattefordeler til eiere av grønne smarthus.

Genteknologi: På dette feltet forskes det svært mye verden over, og det er god grunn til å tro at teknologier som CRISPR vil gi oss en rekke nye produkter og behandlingsmetoder på 20-tallet. Hvorvidt resultatene av forskningen når vanlige nordmenn henger ikke bare på forskningen, men også på et lovverk som ikke minst begrenser bruken av genteknologi på matplanter. Genteknologi har (i likhet med atomkraft) et omdømmeproblem, bl.a. fordi den havner i kryssilden fra miljøvernere og religiøse som er mot “tukling med skaperverket”. Begge grupperingene er konservative av natur, og vil neppe ha endret syn i 2030.

Flygebiler: Nei og atter nei. Det finnes mange gode grunner til at vi heller ikke dette tiåret vil se noe gjennombrudd for flygebilen (tross stadige medieoppslag med oppfinnere som denne gangen har knekt koden). Her er den viktigste for meg: Ifølge SSBs flystatistikk var det i tredje kvartal 2019 94 331 flyavganger i Norge. Det er litt i overkant av 1000 avganger daglig. I samme periode fantes det 2,7 millioner personbiler i Norge. Hvis en tredels promille av bilparken ble konvertert til flygebiler som kun ble brukt frem og tilbake til jobben, ville vi allerede ha tredoblet antall flybevegelser i landet. Skaleringen, folkens. Det er alltid skaleringen.

Tegn på at vi er igang med det grønne skiftet: At denne kurven flater ut. I 2020 vil snittet ligge på 413 ppm, fortsetter vi som nå vil det øke til minst 435 ppm i 2030.

De største svarte svanene

I boka “The Black Swan” fra 2007 skriver økonomen Nassim Taleb om hvordan brå og uforutsigbare hendelser kan kullkaste spådommer om fremtiden. Prognosene jeg baserer meg på over forutsetter alle jevn utvikling over tid, men historien forteller oss at det alltid vil komme trendbrudd. Her er en liten liste over mulige “svarte svaner” før 2030, i tilfeldig rekkefølge.

Teknologisk/vitenskapelig gjennombrudd: Det har aldri levd flere forskere på kloden enn akkurat nå, og tallet øker stadig. Stadig flere land forsøker å følge den europeiske oppskriften på økonomisk vekst og sosiale fremskritt, som inkluderer en satsing på forskning og teknologiutvikling. Vi vil se mye spennende forskning og teknologi i tiåret som kommer, og det er tenkelig det vil komme motstykker til penicillin og transistoren. Et område som peker seg ut er kunstig intelligens, blant annet fordi et IT-gjennombrudd kan gjøre nytte av en eksisterende infrastruktur og derfor fort kan skaleres opp.

Økonomisk krise: Statistisk sett er det ganske sannsynlig at vi i løpet av 2020-tallet vil oppleve nok en global økonomisk krise. Det faktum at vi ikke aner når det skjer eller nøyaktig hva som vil utløse den, gjør den kommende finanskrisen til en arketypisk “svart svane”. Det store spørsmålet er hvordan krisen vil bli håndtert, om vi vil ha politikere som unngår å sende verden ut i en ny depresjon (slik vi hadde i 2008). I verste fall kan kombinasjonen av uerfarne politikere, en nasjonalistisk og proteksjonistisk velgermasse og et dårlig internasjonalt samarbeidsklima gi oss en nedtur som gjør mange av spådommene over til skamme.

Politiske og sosiale revolusjoner: I 2012 holdt jeg et foredrag for ledelsen i et politisk parti der jeg bl.a. advarte mot en fremvoksende motstand mot EU i Storbritannia. Den var ikke vanskelig å se for den som fulgte britiske medier, men få i 2012 (inklusive deltakerne på møtet) så faren som reell. Det er mange årsaker bak “Brexit”, men en av dem var en raskt fremvoksende bevegelse mot globalisering og grenseløshet som tok de fleste politikere på senga. 20-tallet kan gi oss omveltninger av samme skala, om ikke større. I grenselandet mellom arbeidsliv, innvandring og eldrebølge er potensialet for dette stort.

Klimakatastrofe i det rike nord: Mens dette skrives gjennomgår Australia en periode med ekstreme temperaturer, tørke og skogbranner. Hva som skjer i Australia, et land som i likhet med Norge er avhengig av fossileksport, vil gi en pekepinn om toleransegrensen for klimakatastrofer. Fra et 2020-ståsted er det rimelig å tro at krisen ikke er stor nok til å ta landet i en helt ny retning. Men forskningen forteller oss at nye miljøkriser vil komme, og at de vil bli flere og verre over tid. Også Norge kan bli rammet av en hendelse så kostbar i menneskeliv og penger at den ikke kan ignoreres. Et 11. september 2001 for miljøfeltet er med andre ord en mulig svart svane for 20-tallet.

Kjernefysisk armageddon: Atomtrusselen som har hengt over oss i mer enn et halvt århundre er alle svarte svaners mor. Realiteten er at vi aldri er mer enn en halvtime unna en global atomkrig som vil utslette vår sivilisasjon og utrydde det meste av livet på Jorda. Det mest skremmende med denne svanen er at den kan utløses av en feil i et dataanlegg eller av én mentalt svekket leder i en presset situasjon. Det har vært nære på flere ganger, neste gang det skjer er vi kanskje ikke like heldige. Jeg velger å være optimist her, rett og slett fordi jeg ikke har noe alternativ.

Den gode nyheten er at verdens atomarsenaler har minket kraftig etter den kalde krigen, den dårlige er at nedgangen har flatet ut – og det er fremdeles mer enn nok til å utslette oss. Kilde.

Vil du vite mer?

I 1999 skrev jeg boken “Fremtiden – hva skjer etter 2000”. I 2019 og 2020 gikk jeg gjennom boken kapittel for kapittel for å kvalitetssjekke mine egne spådommer. Resultatet kan du lese her.

Sist oppdatert 11. januar 2020.