Det er mye «krise» i kapitteloverskriftene mine, ser jeg. Og heller ikke denne gangen er det grunnlag for det.

Hvor tok jeg feil?

Starten på kapitlet gir leseren et klart inntrykk av at en global matkrise er ganske nær oss i tid. Jeg skriver f.eks. om år 2010 at «spørsmålet er om det finnes så mye god matjord igjen på Jorda». Sett fra et velfødd 2019-perspektiv er det åpenbart at det gjorde det. Når jeg skriver at økning i matprisene kan føre til at «matopptøyer kan bli vanlige i det 21. århundre» har det ikke inntruffet så langt. Prisen på mat er fremdeles historisk lav over det meste av kloden, og verdens bønder klarer ennå å holde tritt med befolkningsveksten. I 2099 kan det tenkes at dette har slått til, men i 2019 er dette en alvorlig feil.

Siden 1960 er kjøttproduksjonen seksdoblet. I samme periode har Jordas befolkning vokst ca 2 1/2 gang. Matproduksjonen holder tritt og vel så det. Kilde: Our World in Data

Hva fikk jeg ikke med meg?

Jeg nevner matsvinn som et problem i en bisetning, men får ikke med meg hvor viktig dette ville bli i den generelle matdebatten de senere årene. Dette irriterer meg faktisk, siden jeg satt på tall i 1999 som viste at minst en firedel av maten vi produserer går tapt på vei fra produsent til forbruker eller hos forbrukeren. Det hadde vært lett å legge to og to sammen og komme til samme konklusjon som først miljøbevegelsen og deretter myndigheter og næringsliv: Å kutte matsvinnet vil øke matsikkerheten og gavne miljøet fordi vi «kjøper fri» millioner av hektar villmark fra oppdyrking.

Den viktigste matteknologien som dukket opp etter 1999 er kjøtt dyrket i laboratoriet, også kalt in vitro-kjøtt eller kunstig kjøtt. Det hefter fremdeles en del usikkerhet rundt produksjon av dette produktet i stor skala, men i skrivende stund snakkes det om en bred lansering i markedet på midten av 2020-tallet. For at det skal lykkes må produsentene levere omlag samme opplevelse som vanlig kjøtt, og dokumentere at det er mindre miljøskadelig enn konvensjonell kjøttproduksjon. Det vil også bli lansert inn i et marked der avanserte grønnsakbaserte alternativer vil ha mange års forsprang.

Hvor fikk jeg rett?

I underkapitlet der jeg skriver om hvordan bioteknologi kan hjelpe oss til å sikre fremtidens matforsyning, avslutter jeg med: «Det er en mulighet for at det går med genmodifisert mat som med atomkraften. Folkemeningen kan hindre at teknikken blir utviklet videre. Hvis ikke folk vil kjøpe genmodifisert mat, vil utviklingen stoppe opp.» Dette er sørgerlig profetisk. Folkelig skepsis og en effektiv kampanje mot slik mat har ført til at forskningen er begrenset og de forventede gjennombruddene er uteblitt. Det mest kjente eksempelet på en vellykket motkampanje etter 1999 er «golden rice«, gyllen ris som er ment å avhjelpe det globale problemet med mangel på vitamin A.

«Impossible Burger» produseres i USA men kan ikke selges i Norge fordi det benyttes genomidifisert hvete i produksjonen.

Mye av kapitlet er viet alternativer til tradisjonelle landbruksprodukter. Jeg skriver om vegetar- og veganismebølgen på et tidspunkt da ingen torde forestille seg at slike produkter kunne bli bestselgere i dagligvarehandelen. Jeg skriver at vi må kutte i kjøttforbruket for miljøets skyld, og at vi blir mer opptatt av dyrevelferd. I underkapitlet om insekter og bakterier som mat står det at «jeg forteller deg dette for å venne deg til tanken på at fremtidens mat kan bli underlig sett med våre øyne.» I 2018 ble hamburgere av genmodifisert hveteprotein som «blør» kunstig blod en suksess i USA. Jeg spiste «Impossible Burger» ifjor og kan gå god for at den smakte ypperlig.

Hva er fremdeles uavklart?

Jeg skriver om hvordan en voksende befolkning vil legge stadig større press på matjord og vannressurser, ikke minst grunnvann mange steder. Jorderosjon, avskoging og dårligere vekstvilkår som følge av klimaendringer ses fremdeles på som trusler mot matproduksjonen i fremtiden. Så jeg frykter fremdeles at vi kan havne i en situasjon der vi ikke lenger holder tritt med befolkningsveksten, om ikke globalt så i alle fall regionalt. Da tenker jeg særlig på Afrika sør for Sahara. Allerede nå sliter mange land med dyp fattigdom og vansker med å fø på egen befolkning, og foran oss ligger rask befolkningsvekst og klimaendringer som kan skade jordbruket sterkt.

I underkapitlet «Mat uten bønder» foregriper jeg dagens «urban agriculture» eller «bybruk»-bølge, der det dyrkes mat under tak i de store byene der de fleste kunder bor. I 2019 er det fremdeles et marginalt fenomen, men det kan føre til at vi etterhvert får en situasjon mye mat produseres på nye måter, nye steder og av nye typer matarbeidere. Som i kapitlet om energi har jeg også et veldig langt blikk inn i fremtiden med «matmaskinen», en videreføring av 3D-printere som bruker nanoteknologi til å sette sammen alle næringsstoffene vi trenger på nøyaktig den måten du måtte ønske. Trykk på en knapp og du får skrevet ut en perfekt kopi av en biff, med stekeskorpe.

I Norge driver firmaet BySpire vertikalbruk i Oslo der det dyrkes urteplanter for salg til restauranter.

Hva forteller dette om de kommende 20 årene?

Den globale matkrisen jeg advarer mot i starten på kapitlet får vi neppe se i denne perioden heller, selv om Jordas befolkning er forventet å vokse fra dagens 7,7 milliarder innbyggere til over 9,1 milliarder i 2039. Siden nesten hele befolkningsveksten kommer i fattige land, øker vår sårbarhet for svingninger i prisen på mat. Hvis vi får en global finanskrise (ganske sannsynlig) eller en rask forverring av klimaet (mindre sannsynlig) i løpet av perioden kan det utløse sultkatastrofer og sosial uro i langt større skala enn noe vi har sett på svært lenge. Og selvsagt: 1,4 milliarder nye munner å mette er veldig dårlige nyheter for alle artene som nå lever i områdene som skal dyrkes opp eller settes av til kveg og sau.

Trenden i retning av mer vegetarianisme og veganisme vil fortsette, ikke minst fordi et kosthold med mindre kjøtt er et konkret tiltak for å redusere klimabelastningen. I en stadig varmere verden vil vårt behov for å gjøre noe selv bli stadig mer påtrengende, og da står kjøtt lagelig til for hogg. At økt kjøttproduksjon også fortrenger ville arter i en verden som vil preges stadig sterkere av masseutdøing, vil også tale i kjøttets disfavør. Samtidig vil kunstig kjøtt og fisk være vanskelige å skille fra originalen i 2039, og mange vil se på kjøtt som vi ser på bensinbiler idag: En levning fra fortiden som ikke skal bli borte, men erstattes med noe bedre.

Min vurdering av kapittel 6

Jeg går på en skikkelig smell i starten av kapitlet og bommer også på matsvinn-trenden. Bruken av «krise» i tittelen blir også feil, og alt i alt mener jeg det bør koste to prikker.

Alle artiklene i serien