Et gjennomtenkt og velment kapittel som er blitt overkjørt av brutale historiske realiteter

Hvor tok jeg feil?

Kapittel 8 (kan som vanlig leses i sin helhet på bokhylla.no) tar for seg globalisering og hva den har gjort og kan komme til å gjøre med verden. Beskrivelsen av fenomenet virker kanskje vel detaljert og overpedagogisk, men i 1999 var ordet fremdeles ikke i så vanlig bruk som idag. Én faglig feil peker seg ut ganske umiddelbart: «Før 2020 vil de fleste land i det rike nord rammes av eldrebølgen, som gjør at det kan bli mangel på arbeidskraft». Her tar jeg litt for hardt i. Selv om eldrebølgen er begynt å bli merkbar i noen land, vil det fremdeles ta et tiår eller to før vi for alvor ser effekter i arbeidsmarkedet.

Setningen «på internett kan ingen se hvem du er eller hvor du bor, det er som er viktig er hva du har å si» har heller ikke tålt tidens tann godt, for å si det mildt. I 1999 var euroen fremdeles et fremtidsprosjekt, og når jeg skriver at «euroen vil føre til at EU-landene får en felles økonomi» kan vi trygt konstatere at det fremdeles er et stykke igjen dit. Ditto for «mange tror at euroen kan føre til en kjempestat av samme slag som USA». Her er teksten preget av av bøker og artikler som så på EU som en fremtidig supermakt side om side med USA. Men jeg tar et forbehold om stor folkelig motstand mot en stadig tettere EU-integrering, selv om jeg ikke ser for meg at land vil forlate unionen av den grunn (få om noen gjorde det i 1999).

Hva fikk jeg ikke med meg?

At skepsisen mot globalisering og innvandring skulle vokse seg så sterk som den har blitt, og at nasjonalisme igjen skulle bli en viktig drivkraft i europeisk politikk, så jeg ikke komme. At USA skulle få en isolasjonistisk president som jevnlig truer med å oppløse NATO og åpent beundrer statsledere som motarbeider internasjonalt samarbeid, kunne jeg heller ikke tenke meg. Ei heller at uttrykk som «global elite» og «globalist» ville bli slagord for ekstremister av ymse avskygninger. Som fremtidstenkere flest i 1999 var jeg preget av den fredelige avslutningen på den kalde krigen, og liberale verdiers frammarsj på kloden. Francis Fukuyamas «The End of History» virket fremdeles frisk og relevant.

Hvor fikk jeg rett?

Det mest treffende underkapitlet er «Krig og fred i fremtiden». Her forklarer jeg hvorfor vi ikke har fått noen ny konflikt à la annen verdenskrig, og ser så på hvordan dette vil forme fremtidens kriger. Teksten er ganske preget av Martin van Crevelds moderne klassiker The Transformation of War. Sterkt påvirket av hendelser i nærområdene (som den første palestinske intifadaen) tegner israeleren van Creveld et bilde av fremtidens kriger som langt mer kaotiske og lokale enn konfliktene som dominerte det 20. århundre. Følgelig skriver jeg: «Nå begynner vi å se hvordan fremtidens kriger kan bli. De foregår ikke mellom to rike stormakter i Europa, men mellom folkegrupper i fattige deler av verden. Krigene handler ofte om forskjeller i religion, språk eller levemåte.»

Det er ikke vanskelig å tolke flertallet av konflikter etter 1999 innenfor disse rammene. Det mest slående unntaket er selvsagt USAs kriger i kjølvannet av 11. september-angrepene, men selv her handlet det til sjuende og sist om «forskjeller i religion, språk eller levemåte». Som van Creveld spådde viste USAs teknologiske overlegenhet seg å være utilstrekkelig. Krigene i Irak og Afghanistan ble i praksis tapt, ikke minst fordi motstanderen tok i bruk prinsipper for asymmetrisk krigføring. Dette angår også Norge: Mens vi har et forsvar som er bygd for å motstå et konvensjonelt angrep østfra, har vi siden 1999 kun deltatt i typiske van Creveld-kriger (Afghanistan, Libya).

Den farligste krigeren i det 21. århundre blir ikke en amerikansk robotsoldat med datahjerne. Det blir en ung gutt fra et fattig land utstyrt med et automatgevær.

Fremtiden: Hva skjer etter 2000?

Hva er fremdeles uavklart?

Det store spørsmålet er om dagens trend vil snu, og vi igjen vil se økende internasjonalt samarbeid og globalisering. På kort sikt vil mye avhenge av om de nye nasjonalistene klarer å innfri. Storbritannia blir et særlig interessant eksempel: I skrivende stund planlegges en kraftig innstramming av innvandringspolitikken i kjølvannet av Brexit. Vi snakker om kontinentets mest internasjonalt orienterte økonomi, som er helt avhengig av jevn tilførsel av arbeidskraft utenfra og som også har en eldrebølge i emning. Det er vanskelig å se hvordan dette regnestykket skal gå opp, og hvis prosjektet mislykkes kan pendelen raskt svinge tilbake.

En variant av Elon Musk-konseptet Hyperloop kan gjøre dagpendling mellom kontinenter til en realitet i en fjern fremtid.

Jeg skriver også om muligheten en at kloden samles til én stat, men dette har et svært langsiktig perspektiv. En rekke ting må falle på plass hvis Verdensstaten skal realiseres. Jordas befolkning og økosystemet må ha stabilisert seg på et nivå som eliminerer plass- og ressursmangel som krigsårsak. Forskjellene i levestandard mellom nord og sør må også utjevnes, slik at fattigdom og nød ikke lenger blir en drivkraft bak krig og massemigrasjon. Ny teknologi kan la oss dagpendle mellom kontinenter og gjøre konseptet «verdensborger» til en realitet. Vi snakker i så fall om tog som går i lufttomme rør i tusener av km/t, eller virtuell virkelighets-teknologi så avansert at vi kan «teleportere» oss hvor som helst. Frokost i Tromsø, lunsj i Sydney.

Hva forteller det om de kommende 20 årene?

Den viktigste lærdommen man kan trekke av kapittel 8 er at det vanskeligere å spå om den politiske og sosiale fremtiden enn om teknologi (mer om det i en senere posting!) Sannsynligvis vil vi leve med økt nasjonalfølelse og motstand mot overnasjonalitet og globalisering i lang tid fremover. Samtidig er det lite som tyder på at verdensøkonomien blir mindre globalisert. Vi er blitt altfor avhengige av den verdensomspennende just-in-time-økonomien til at vi kan snu nå. Så joda: Det er populært å sutre over at elektronikk lages i Øst-Asia og snakke om å flytte produksjonen «hjem», men folk flest ville aldri være villige til å betale hva det faktisk ville koste oss å flytte produksjonen av fex iPhone til Norge.

Min vurdering av kapittel 8

Selv om jeg treffer blink på skildringen av fremtidens krigføring og generelt har et balansert syn på globalisering, virker kapitlet utdatert sett i lys av 2020-virkeligheten. Her begår jeg en kardinalfeil som fremtidstenker: Jeg er for preget av populære tanker i samtiden og mister det lange blikket på fortid og fremtid. Derfor må det trekkes tre prikker.

Alle artiklene i serien