For tre måneder siden skrev jeg om Norges vei mot 2030. Hvordan ser spådommene ut idag?

I bloggpostingen “Norge i 2030: 10 tanker om de neste 10” går jeg gjennom en rekke viktige fremtidstrender for landet vårt, som økonomisk vekst, befolkningsutvikling, energi, miljø, politisk klima, kommunikasjon og teknologi. Postingen ble skrevet rundt årsskiftet 2019/2020, da Covid-19-utbruddet stort sett ble sett på som et internt kinesisk fenomen som neppe kom til å påvirke oss særlig.

Slik er det ikke lenger, selvsagt. Når dette skrives er vi midt i en global pandemi med raskt voksende dødstall i de fleste land. Også i Norge er situasjonen uavklart, selv om vi så langt ser ut til å ha håndert krisen bedre enn andre europeiske land. Men heller ikke vi vil slippe unna en økonomisk nedtur som vil føre til lav eller negativ vekst, og i verste fall kan gi hele bransjer (som fly- og cruiseindustrien) et grunnskudd.

Det som skjer nå er et klassisk eksempel på en “svart svane”, etter boka «The Black Swan» fra 2007 av økonomen Nassim Taleb. Hans hovedpoeng er at brå og uforutsigbare hendelser uvegerlig vil kullkaste de fleste spådommer om fremtiden: Skuddene i Sarajevo i 1914 gjorde de fleste av datidens fremtidsvisjoner uaktuelle. Jeg baserer mine tanker om fremtiden delvis på prognoser som krever jevn utvikling over tid, og nå er vi altså midt oppe i et slikt trendbrudd som Taleb er så opptatt av. Dette har jeg tatt høyde for i postingen min, i et eget avsnitt om mulige svarte svaner.

I ettertid ergrer det meg litt at jeg ikke nevner en global pandemi spesifikt, da dette er noe jeg vært opptatt av siden jeg leste Richard Prestons “The Hot Zone” i 1995. Bokas hovedfokus er på ebola og andre blødningsfebre, men skildringen av smitte fra dyr til mennesker (flaggermus i tilfellet ebola) og hvordan virus fra Sentral-Afrika kan spres i til hele kloden via vanlige rutefly, virker skremmende aktuell idag. Jeg tenkte på Prestons bok under SARS-utbruddet i 2003 og under svineinfluensaen i 2009 – og jeg burde ha tenkt på det her.

Men nok selvpisking. Det er nemlig tatt høyde for pandemien i postingen under avsnittet med overskriften “Økonomisk krise”: “Statistisk sett er det ganske sannsynlig at vi i løpet av 2020-tallet vil oppleve nok en global økonomisk krise. Det faktum at vi ikke aner når det skjer eller nøyaktig hva som vil utløse den, gjør den kommende finanskrisen til en arketypisk svart svane.” Joda, Covid-19 er en svært alvorlig pandemi og vi har gode grunner til å frykte den (jeg er definitivt redd for den). Men samtidig er den ingen ny svartedau, og neppe noen ny spanskesyke.

Dødstallene i seg selv blir neppe store nok til å snu samfunnet på hodet. Virkningen av pandemien blir indirekte, via økonomi og sosiale og psykologiske endringer. Det snakkes mye om hvor annerledes verden vil være etter dette, og mye av det er definitivt sant. Men det vi også lærer av historien er at det meste forblir det samme. Spanskesyken i 1918 hadde mange konsekvenser utover de massive dødstallene (mellom 17 og 100 millioner døde). Det er blant annet hevdet at den bidro til de alliertes seier over Tyskland i først verdenskrig, og drev fram krav om velferdsstater med offentlig helsestell i Europa.

Men svært mye ble ved det gamle. Det britiske imperiet fortsatte å dominere verden militært. USAs marsj mot økonomisk dominans var ubrutt. Sovjetunionen, som oppsto før pandemien, vaklet videre langs sin katastrofale bane. Kapital sto mot arbeid, som før. Teknologiene fra før-pandemitiden – bilen, flyet, radioapparatet – fortsatte sin seiersmarsj. Det samme gjorde kunst og vitenskap, som begge gikk inn i en gullalder (tenk relativitetsteori og kvantefysikk, film og musikk) i årene etter pandemien.

Når dramatiske hendelser rammer oss, kommer vi lett i en “ingenting blir det samme etter dette”-modus. Det stemmer ikke nødvendigvis med de historiske erfaringene.

Igjen: Dette er ikke ment som en bagatellisering av det som skjer nå. Det er bare en påminnelse om at sivilisasjonen vår er robust, og når en krise er overstått vender vi tilbake til problemene og mulighetene som opptok oss før krisen. Så hva betyr dette for mine ti spådommer om Norge i 2030? Vel, det er liten tvil om at det som nå skjer vil påvirke flere av dem, kanskje såpass radikalt at de vil virke latterlige om få år. Men jeg tror flertallet vil stå seg, rett og slett fordi fenomenet de representerer er mye større og mer langsiktig enn den pågående pandemien (selv om det er vanskelig å tro akkurat nå).

Så jeg lar teksten bli stående som den er, og så får jeg heller komme tilbake til den med jevne mellomrom for å sjekke status opp mot virkeligheten. Som fremtidsforskeren Erik Øverland har sagt: “Fremtidsforskning er å ta feil på interessante måter”. Sjelden har det vært sannere enn idag.