De siste to månedene har jeg til fulle fått erfare hvor avhengig man blir av ny teknologi. Henvist som jeg har vært til å surfe via modem det meste av dagen på en liten bærbar, har databruken gått betydelig treigere enn normalt. Istedenfor å google referanser, sende epost eller blogge når det måtte passe, har arbeidet blitt liggende i kø mellom telefonsamtaler.

Nå har jeg ikke bare bredbånd (1024-tilbudet til Telenor), men også en splitter ny PC. Med 2,4 Ghz prosessor, 1024 MB RAM, 128 MB grafikkort, WiFi, Bluetooth og 120 GB harddisk burde den duge for noen år fremover. Sist jeg kjøpte stasjonær PC var i 1996, så det var på høy tid med en oppgradering. Kan hende skyldes det at jeg tilbringer så mange timer av døgnet foran tastatur og skjerm, men pensjoneringen av min gamle maskin har satt meg i det nostalgiske hjørnet. Derfor følger en nerdemimrende monsterposting nedenfor, og du er hermed advart!

Amstrad PCW Min første hjemmemaskin ble kjøpt i 1988, og var av alle ting en britiskprodusert Amstrad PCW (markedsført under kjælenavnet “Joyce”). Maskinen var egentlig ment å være en dedikert tekstbehandlingsenhet, og jeg kjøpte den fordi en anstendig skriver (ingen selvsagt ting i de dager) og tekstbehandlingsprogram var inkludert i prisen. Spesifikasjonene virker latterlige i dag: 3,4 Mhz prosessor, 512 KB interminne, null harddisk og intet modem. Men det var på denne maskinen jeg fullførte hovedoppgaven og min første bok, så i så måte var det et vellykket kjøp.

Amstradens største ulemper var at den brukte disketter som målte 3 tommer (visstnok var de tilpasset en japansk standardkonvolutt) istedenfor 3 1/2, og at den kjørte operativsystemet CP/M. For en som var vant til Unix og VMS fra universitetet var CP/M ikke vanskelig å bruke, men det var forlengst blitt utkonkurrert av DOS (som forøvrig fantes i flere varianter den gangen).

Da mitt neste PC-kjøp sto for døra i 1991 falt det derfor naturlig å velge en IBM-kompatibel PC fra det koreanske firmaet TriGem (jeg nevner dette fordi Trigem fremdeles eksisterer :-). Med en prosessorhastighet på 12 Mhz og en 20 MB harddisk var maskinen en god del kraftigere. En annen synlig endring var at skriften på skjermen var oransje (!) istedenfor grønn, men jobbmessig betydde det mest at jeg kunne ta i bruk WordPerfect 4.2 og levere tekster på diskett til de få forlagene som hadde kapasitet til slikt.

En studiekamerat hadde sørget for å skaffe meg tilgang til universitetets servere, og ved hjelp av mitt første modem kunne jeg sende epost og søke etter informasjon med Gopher. Filer kunne jeg laste opp og ned med programmet Kermit, og den første kommunikasjonen med personer jeg ikke allerede kjente på nettet gikk via elektroniske oppslagstavler. Oslo Hard Disco var en BBS-tjeneste som var temmelig populært på denne tiden, husker jeg.

Som nyetablert frilanser hadde jeg valgt å kjøpe en relativt rimelig maskin med lave spesifikasjoner. Det kom jeg snart til å angre på. I 1992 ble det lansert et grafisk grensesnitt for DOS kalt Windows 3.1 (på denne tiden fantes det forøvrig et alternativ kalt GEM). Jeg prøvde Microsoft Word på en forlagsmaskin, og fikk umiddelbart sansen for WYSIWYG-tekstbehandling. Noe så enkelt som at tekst i kursiv faktisk så slik ut på skjerm, imponerte meg veldig (vi nøyde oss med lite den gangen). Året etter beit jeg i det sure eplet og kjøpte en IBM Aptiva med 33 Mhz 486-prosesssor, 32 MB RAM og 512 MB harddisk.

Innkjøpet ble gjort i rette tid, for ikke lenge etter kom den første Windows-versjonen av nettleseren Mosaic. Jeg fikk et tips om et firma som solgte tilgang til World Wide Web for folk flest, og kjøpte meg fluksens et abonnement hos Oslonett (som siden kjøpt opp av Schibsted-konsernet, som så solgte nettjenestene sine videre til Telenor – jeg er en av kundene som har hengt med siden starten og burde egentlig få en gullklokke elns ;-). Inkludert i pakken var en diskett med Mosaic og Eudora, og fra første stund var jeg hekta.

Det gikk ikke raskt å nettsurfe med et langsomt modem, men til gjengjeld var de fleste hjemmesider små og frie for grafikk, flash, java o.l. Spam fantes ikke, så når det kom en epostmelding med engelsk tekst i tittelfeltet var det uvegerlig noe interessant. På denne tiden var USENET det ledende forumet for diskusjon på nettet, og i 1996 debuterte jeg med en posting på no.vitser (jeg var overbevist om at jeg begynte på gamle no.litteratur, men Google Groups husker bedre enn meg). Det var også dette året jeg laget min første hjemmeside, men dessverre (eller kanskje ikke?) har Wayback Machine ikke arkivert noen mine sider fra før 1999.

I 1996 var den første Windows-forelskelsen forlengst gått over. Stadige programkræsj og systemfrys var blitt til et betydelig forstyrrende element i arbeidet, og derfor så jeg meg nødt til å skaffe ny maskin og Windows 95. Dette var min første “Peppes Pizza-PC” (jeg valgte selv ut komponentene og fikk maskinen levert på døra). Med en Pentium 166 Mhz-prosessor, 32 MB minne og en harddisk på 1 GB var den mer enn kraftig nok for mitt behov. Den neste store forandringen kom i 1997, da jeg investerte i ISDN-oppkobling. Modemsprakingen forsvant, og hastigheten ble mer enn fordoblet.

Windows 95 var en forbedring, men jeg måtte fremdeles leve med minst ett systemfrys om dagen. Høsten 2000 sto jeg overfor et valg: skulle jeg oppgradere til ny Windows-PC, eller skulle jeg prøve noe helt annet? På dette tidspunktet hadde Linux begynt å peke seg ut som et ledende alternativ til Windows, og i motsetning til Apple krevde det bare at jeg puttet CDer i maskinen jeg allerede eide. Jeg installerte Red Hat 7.0, og fant raskt ut at det likevel ikke var nødvendig å skifte PC. Linux utnyttet ressursene på maskinen så godt at jeg kunne beholde min gamle PC i nesten tre år til. Våren 2002 ble ADSL tilgjengelig i min gate, og dermed begynte bredbåndsepoken i mitt data-liv.

For øyeblikket bruker jeg Windows XP som – når sant skal sies – er det hittil beste Microsoft-produktet jeg har brukt. Det er imidlertid bare et spørsmål om tid før jeg igjen installerer Linux. Det skyldes ikke – som tilfellet var med tidligere Windows-versjoner – at XP er ustabilt, men at systemet insisterer på å legge alt til rette for brukerne i en slik grad at bruken bli unødig tungvint. (OK, så spiller Microsofts monopolistiske tendenser og nære forbindelser til USAs militær-industrielle kompleks også en viss rolle…)

Moores lov forteller oss hvor raskt maskinvaren har uviklet seg. Utrolig nok kostet min første Amstrad langt mer i 2003-kroner enn min siste maskin, hvis prosessor er 700 ganger raskere.