Det er i praksis det betimelige spørsmålet som stilles av flere av kommentatorene til Dagbladet-artikkelen Avskjed under halvmånen. Journalisten har skrevet en forbilledlig feature-artikkel om islamske gravferdstradisjoner i Norge, et emne de færreste av oss kjenner til (heller ikke jeg, med skam å melde). Her har man klart balansegangen mellom nye og eksotiske saksopplysninger, og det lavmælte tonefallet som et så sensitivt og personlig emne krever.
Og så velger redaksjonen å åpne for kommentarer, vel vitende om at det kan føre til hatske utfall mot islam i sin alminnelighet (og neida, det tok ikke islamofobene lang tid å stille mannsterkt opp). Journalist Harald S. Klungtveit, som ikke har skrevet den opprinnelige artikkelen, men som her opptrer som debattredaktør, innrømmer da også dette når han skriver:

Vi prøver å åpne for debatt i alle artikler som egner seg for diskusjon. Islam er erfaringsmessig et emne som genererer mye hets, men vi slår hardt ned på misbruk av kommentarsystemet, og modererer innleggene kontinuerlig.

Men altså: Hva er det ved denne artikkelen som gjør at den egner seg for diskusjon, mens sakene fra samme forside om Tyrkias bombeangrep i Irak og brannmannen som råkjørte ikke gjør det? Og har redaksjonen i det hele tatt reflektert over at dette også angår den navngitte, sørgende familien som slapp Dagbladet inn i livet sitt? En familie som forhåpentligvis ikke leser nettutgaven av artikkelen, som prydes med kommentarer av typen: «Tenk hvor mange av disse som er terrorister eller konebankere… hjelp!» og «Jeg skal aldri bli venn med en muslim, da krever vel muslimen penger av meg også, kanskje an til og med dreper meg fordi jeg spiste svinekjøtt…»
Oppdatering: Dagbladet tok til vettet, og slettet hele diskusjonen. Var det virkelig så vanskelig å skjønne at det var upassende å hekte kommentarer på denne saken?
Oppdatering II: Artikkelen om den tragiske voldtekssaken fra Australia var derimot ikke upassende nok, og resultatet er blant annet en diskusjon om urinnvånernes intelligensnivå som ville ha gjort Alfred Rosenberg stolt.