Har nettopp avsluttet en forelesning på Hokksund i Buskerud. Klokka er ni om kvelden, og jeg sitter på perrongen og venter på toget. På en hustrig vårkveld er det god grunn til å spørre seg hvorfor man utsetter seg for slike ekspedisjoner langt utenfor Oslogryta. Ikke minst med tanke på at det samlede antall tilskuere i kveld var elleve.

Svaret er enkelt i grunnen. Det er elleve spesielle mennesker det dreier seg om. Mennesker som viser interesse og engasjement nok til å droppe “Hotel Cæsar”, traske ned til biblioteket og høre en fremmed fyr prate i en time. Som etter forelesningen stiller innsiktsfulle spørsmål og deltar i en diskusjon som varer i en halvtime.

Slikt er gull verdt for en forfatter. For disse menneskene er representanter for de vanligvis så usynlige leserne. De som holder slike som meg i live på så mange måter. Så får det heller være at perrongen er iskald og toget er langt oppe i Hallingdalen. Jeg er tilfreds.