NRK skriver om aldersmerking av barne- og ungdomsbøker, et tema som har vakt strid innen- og utenlands i årevis. Jeg kan selv huske hvor negativt jeg reagerte på Gyldendals 10:12-konsept da det ble lansert i sin tid. Hvor mye av et disincentiv for lesing det er å ha årstall på utsiden av en bok, er imidlertid åpent for diskusjon. Typisk nok emnet får Aftenposten ingen konkrete tall av sine intervjuobjekter, og det er heller ingen som påpeker det åpenbare: om det er slik at eldre lesere kan miste lysten til lese en bok som er merket for en yngre aldersgruppe, kan det også tenkes at yngre lesere blir fristet av aldersmerkingen for en eldre gruppe.
Og det som absolutt ikke berøres, er hovedbegrunnelsen for aldersmerking: å gjøre hverdagen litt lettere for dem som kjøper bøker når de er i bokhandelen. Og det er altså ikke barn og unge selv, som har langt mer spennende ting å bruke sine surt oppsparte på. Barnebokbransjen selger sine produkter til besteforeldre, foreldre og andre nære voksenslektninger, som haster gjennom bokhandelen på jakt etter en gave som passer poden. Når det ikke er journalister og lesestimulerere i nærheten, vil forlagsfolk og bokhandlere uten videre innrømme at aldersmerking kan drive boksalg.