Det er bare å innrømme det like ut: det er ikke med spesielt lett hjerte jeg gjør min borgerplikt og stiller som meddommer. Som frilanser er det et kostbart tapsprosjekt: jeg blir kun kompensert for bussbilletter (forhåndskjøpte, må vite), hvilket vil si at jeg ved å sykle til rettslokalene ikke får noenting som helst. Og selv om jeg generelt er like samfunnsengasjert og opptatt av kriminalpolitikk som de fleste andre, er det elementer ved prosessen som rett og slett er utmattende for en utenforstående.
Ingenting av det du har sett på TV forbereder deg på en ekte vitneforklaring, for eksempel. Hvis vitnet i det hele tatt er til stede, er det ikke gitt at vedkommende sier noe relevant for saken. Mye av det som er relevant, er mer nitrist enn interessant. Det har gjerne gått lang tid siden forbrytelsen ble begått, så selv erfarne politifolk kan ha problemer med å huske detaljer. Lynkjappe og knivskarpe kryssforhør lik dem du har sett i amerikanske rettsdramaer forekommer ikke, og selve crescendoet i saken – aktoratets og forsvarets sluttprosedyrer – kan være en overraskende langdryg affære.
Det er øyeblikk da man tenker at systemet like gjerne kunne kverne og gå av seg selv: hvorfor ikke bare overlate det til dem som har valgt å jobbe med det til daglig, og som derfor burde være langt mer kompetente til å gjøre vettuge valg enn folk som meg? Og så er det stunder da man innser hvorfor systemet må fungere som det gjør idag. Et slik opplevelse hadde jeg for en tid tilbake. Uten å kunne gå i detaljer, sto og falt halve saken på vurdering av vitnemål og et teknisk bevis: var vitnet troverdig, og kunne beviset fortolkes på andre måter?
Det norske motstykket til det velkjente “reasonable doubt” er “rimelig og fornuftig tvil”. Spørsmålet retten måtte ta stilling til, var om aktoratets påstand sett under ett virket rimelig. Jeg var i utgangspunktet åpen for begge fortolkninger, slik man bør være. Om jeg hellet i noen retning på forhånd var det antagelig mot aktoratets fortolkning, som nevnt over. Men så fikk jeg tid til å tenke gjennom bevisene på egen hånd. Og jo mer jeg så på bevismaterialet, desto mer åpenbart ble det for meg at det fantes en vel så rimelig alternativ fortolkning av saken.
Mentalt hadde jeg så smått forberedt meg på å argumentere som Henry Fonda i Tolv edsvorne menn (en film som burde være obligatorisk for alle som gjør slik tjeneste, forøvrig). Men det viste seg å være unødvendig: to av de andre meddommerne hadde gjort seg de samme refleksjonene, og isteden fikk vi en rasjonell og rolig debatt mellom flertallet og mindretallet. Det er i slike stunder man skjønner begrepet “styrende mindretall”. For det trengtes bare altså to andre og undertegnede for å overtrumfe tre fagdommere og en lekdommer, og dermed ble tiltalte frifunnet etter tiltalepunktet.
Jeg kunne forlate rettslokalet noen tusen tapte arbeidskroner fattigere, men med en følelse av å ha vært med på en prosess som er viktig å ha på en klode som ofte framstår som temmelig rettsløs. Enhver tiltalt skal få en fair sjanse i retten, og siden rettsystemet på et eller annet tidspunkt kan angå oss alle, er det viktig at det også har et innslag av oss alle. Jurysystemet bør bestå i en eller annen form, med andre ord. Fortrinnsvis med noe bedre honorarsatser for frilansere, dog…